Nei til pol i Lier

Maxi-petit av Thorvald Lerberg

Nordmenn har alltid vist interesse for lokalsieringen av polpunktet, enten det har vært på bunnen eller toppen av jordkloden, eller som nå i Lierbyen eller på Liertoppen. Bølgene går høyt, og debatten har virkelig engasjert liungene. Nå skal vi huske at den bare er en del av en debatt der det meste handler om vold, død og bunnløse tragedier. Det handler om vårt forhold til den troløse alkoholen.  Vi har aldri drukket så mye i moderne tid som vi gjør nå. Velstanden ser ut til å gjøre det vanskeligere for oss å møte hverdagen uten stadig å ha et lite bluss på lampa. Ettersom livet forøvrig på alle måter blir lettere,  må vi stadig anstrenge oss mer for å holde den alltid like påtrengende verdenssmerten på avstand. Vår tids barskap er blitt toppen av kjøleskapet der treliteren står klar for tapping, etter det som vi forteller oss selv har vært en hard dag på jobben. Uten hell  bruker vi alkoholen til å rette opp det som fra Skaperens hånd synes å ha blitt en konstruksjonsfeil i vårt vesen.

 De flest av oss har et forhold til alkohol. Jeg kjenner bakfylla , tunge dager derpå, den isnende angsten over ikke helt å ha oversikten,  og de desperate forsøk på å bruke alkoholen til å redusere eget ansvar for det som skjedde. Jeg har sett kreativitetens hvite lerret bli spent opp etter den første ølboksen, og senere opplevd hvordan alt flyter ut etter at six -packen bare er emballasje, og det totale kaos når ølet i glasset erstattes av sprit. Hva hadde vår kultur vært uten alkoholen?

Nå handler det om vår rett til å finne den letteste veien til rusen, øke tilgjengeligheten så å si. Er det lettere å hente spriten på Liertoppen enn i Lierbyen, og kan tilstrømningen til et eventuelt pol i Lierbyen redde hele kommunesenteret fra å bli en utdøende by preget av kommersiell forørkning?  Vi har mye å takke alkoholen for. Gå til dem som vet hva de snakker om . Ikke alle som mener at et glass eller tre om dagen er bra for helsa, og som ved å ruse seg litt, vrir på virkeligheten.

Jeg tenker på forfatteren, Jack London . Han levde på mer enn en måte nær de polare strøk og hadde et intenst og bevisst forhold til alkohol. Mannen brente sitt lys i begge ender og ved å stadig kaste alkohol på flammene, brente alt så altfor tidlig opp. I boka "Kong Alkohol" kommer han med en  del sannhetsord om alkoholen som synes å være glemt i debatten om rus. Det var tilgjengeligheten som var skyld i at han brukte store mengder alkohol. Som ung sjømann opplevde han at barene lå på rekke og rad så fort han fikk tørt land under føttene. Det var få ting som var så naturlig som å drikke alkohol. Han er ikke alene om å ha kommet til en slik erkjennelse når det gjelder vårt mest brukte rusmiddel.

Jeg levde mine guttår tett på en person som gjerne kunne sette til livs to -tre flasker spirit i døgnet. Han sov aldri  sammenhengende en hel natt fordi han  måtte opp en to- tre ganger  for å kaste innpå. Jeg opplevde han aldri som beruset. Han opptrådte høflig i alle situasjoner og bedrev dagen med lesing, kryssord og hyggelig prat med oss som var i nærheten. Han kom flere en gang med følgende råd og oppskrift på en god framtid: - Du skal begynne ved jernbanen, stemme Arbeiderpartiet og holde deg unna flaska.

Jeg husker det i byen der jeg bodde skulle være avstemning om det i tillegg til vin skulle tillates salg av brennevin på vinmonopolet. På avstemningsdagen pyntet han seg i dress og slips, forkynte for all verden at han stemte nei til sprit og slapp stemmeseddelen i urna. Og jeg tviler aldri på at det på den sto: - Nei, til brennevin. Han ville fortsette sine hyppige og anstrengende polferder til Drammen.

Jeg var ofte med, og mens jeg satt i motorvogna med en kvart Solo og Donald, fant han fram brillene og dagens kryssord. Han forsvant stadig inn på den vesle doen i enden av kupeen . Jeg tenkte ikke særlig på hva han bedrev der inne, men i ettertid har jeg skjønt at han i hvert fall ikke bidro til noen form for forurensing ved å foreta hyppige utslipp som den gang havnet  rett i skinnegangen.

Han døde på sykehuset etter et lårbeinsbrudd. Det ble uker uten sprit, og da legen fikk vite om mannens alkoholvaner, mente han at brudd på disse snarere enn beinbrudd var dødsårsaken. Nå er vel det å sette saken litt på hodet , mener jeg. Men når det gjelder alkohol, er sannheten den store taperen. Kanskje bør vi kikke litt djupere i glasset og komme litt bak den skinndebatten som nå foregår om lokaliseringa av pol i kommunen vår?
Skål!