Ikke glem Burma

For en kort stund var Burma i medienes søkelys. Nå får vi gjøre vårt til at våre burmesiske sambygdinger skjebne ikke blir glemt og får et likegyldighetens slør over seg.

Mediuhukommelsen er kort. Heldigvis, vil mange si. Men det fins saker som med rette kan festes bedre i mediene og dermed bli en større del av folks bevissthet. Akkurat nå tenker vi på motstanden mot militærregimet i Burma Det er ikke lenge siden medienes dagsorden var konsentrert om uhyrlighetene som foregikk i Rangoons gater. Så roet det seg ned i takt men hvordan regimet fikk bukt med opprøret. Og for burmesere i Lier er hverdagen den samme som den var før de dagene Burma var i medienes søkelys.

 
Vi snakket med Nan Kyi Swe, lay Taw som kom til Norge for to og et halvt år siden. Hun var på vei til Drammen der hun skulle finne stoff om Rwanda og det grusomme folkemordet som fant sted der i 1994, nærmest for åpen TV-skjerm. Så brutalt er det ikke i Burma, men det har i flere tiår pågått en etnisk rensing i landet som i sum har store dimensjoner.

Nan tilhører Karenfolket, ett av åtte folkeslag som fins innenfor Burmas grenser og som aldri har fått anerkjennelse av fra regimet i hovdstaden. Folket er blitt behandlet som en minoritet og har blitt fratatt helt elementære statsborgerlige rettigheter.

Nan har aldri vært i det hun kaller sitt fedreland. Hun ble født i en leir få kilometer over grensen på Thailandsk jord for 27 år siden. Dit kom hun med far og mor og ble internert i en leir med ca. 3000 andre i samme situasjon. Hele komplekset ble kalt bambusskuddleiren fordi alle husene var bygget av bambus og stod så tett at det knapt var mulighet for noen form for privatliv.

Dårlig mat og vann sammen sykdom og grov utnyttelse fra fastboende thailandske bønder i området preget hverdagen for flyktningene. To ganger kom burmesiske soldater over grensen, brente alt, skjøt vilt rundt seg og drev alle på flukt. Faren kjempet med geriljaen inne på Burmas jord og var sjelden med familien.

Eter 25 år i leiren kom familien som FN- flyktninger til Lier i 2005. Nan er gift, har to barn. Mannen studerer og håper en gang å kunne være med å utforme politikken i et Burma uten generalene på toppen.

Regimet i Burma er i ferd med å tette igjen åpningen som i en kort tid ga oss innsyn i en brutal virkelighet. Nam snakker utmerket norsk, er reflektert, og håper hun kan få en jobb der hun kan få arbeide med menneskerettigheter og annet humanitært arbeid, særlig i forhold til kvinners kår. Nå søker hun jobb som barnehageassistent, og får hun positivt svar, kan det være et første skritt inn i en aktiv deltakelse i det norske samfunnslivet. Men ønsket er å kunne gjøre en innsats i et fedreland der hun aldri har vært. Slik de politiske forholdene er der i dag, er noe slikt umulig.

Så er det bare å håpe at kraftige sanksjoner mot Burma vil knekke en rik borgerklasse som igjen er det økonomiske fundamentet juntaen bygger på. Uten støtte fra mektige naboer som Kina og India vil regimet fort bryte sammen. Men hvem våger å si nei til deltakelse i de olympiske sommerleker i Peking i 2008?