Vedlikeholdsfella
Ukens petit er av Rune Elven
Når jeg kjører gjennom Lierdalen, slår det meg hvor flinke folk er til å ta vare på ting. Husene virker nyoppussede, bilene er skinnende fine, hekkene er trimmet, og antall falleferdige rønner er stadig på vei ned.Jeg tenker at dette er litt unaturlig og trist. På den ene siden, er det fint med ting som står og overlever den ene generasjonen etter den andre. På den annen side, forråtnelse og rust er og naturlige prosesser. Det er mye skjønnhet i at naturen tar over det mennesket har erobret, og at det som en gang var en fin hage, igjen blir krattskog.
En gang satte jeg opp ei torvgamme. Den er bygget en gang for alle, og skal aldri vedlikeholdes. Jeg håper den står så lenge jeg lever, men man vet aldri. For hvert år blir byggverket litt mer en del av naturen rundt. Sist sommer slo en bjørkekvast rot på taket, og en familie mus flyttet inn i rommet mellom reisverk og torv. Døra som en gang var nymalt rød, er nå falmet og noen steder grå.
Jeg har et lignende prosjekt med bilen min. Jeg misliker sterkt å få olje på fingrene, og reparerer ikke bil, med mindre mekanikeren sier at jeg må. Jeg har ikke ferdighetene som skal til heller, men hadde det vært viktig for meg, skulle jeg sannelig lært meg å skru på ting. Planen er å kjøre så lenge det går, for så å sende den til spikerfabrikken og kjøpe ny.
Om jeg kunne velge meg en ting jeg gjerne ville vedlikeholdt, måtte det bli sko. Jeg drømmer om et par sko som er så solide, at det faktisk gikk an å beholde dem i mange år. Jeg hadde gladelig betalt fem ganger så mye for solide sko, som jeg i dag betaler for de limte fabrikkskoa mine. De varer et halvt år før vann og bruk tar knekken på dem. Egentlig er jeg litt svak for ting som er så solide, at slitasjen bare blir et minne om mange års bruk.
Jeg tror forfallet er en bra ting. Det minner oss om at vi selv en gang skal tilbake til kretsløpet, og at livet som i dag virker så viktig – små og store seiere og nederlag, i den store sammenhengen ikke betyr noen verdens ting. Slik sett blir jeg litt trist når jeg hører om folk som har to hytter og ingen tid til å bruke dem, utover tida de bruker på vedlikehold. Kanskje kjøper jeg meg ei plankebu i nærheten, og setter meg til der med kaffekoppen, mens naturen år for år tar tilbake mer og mer.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
