Båta attved fjorden

Som man reder, så ligger man

Ordtaket har neppe noe med skipsredere å gjøre, men som båteier på Svangstrand har jeg en uggen fornemmelse av at det angår meg. Blant alle som har hatt farkostene sine henslengt på denne vakre offentlige stranda, er jeg en versting. Der har jeg i flere år hatt en båt liggende som har vært en skam for både miljøet og rederstanden.

Nå er det slik at jeg har tilbrakt store deler av barndommen ved Tyrifjorden. Riktignok i en annen del av fjorden enn den som har vært i fokus i Liernett de siste dagene, men altså  Tyrifjorden. Den gang var båtene av tre, de fleste spisse i begge ender og gjerne tjærebredd under plimsollmerket. Når alle forsøk på trutning og bruk av tjære på gjenstridige sprekker ikke nyttet, ble båten overlatt til naturen, og etter få år var den igjen en del av den.

Så kom plastbåten i både myk og hard utgave. Mange lånte former og støpte sin egen båt; lag på lag med glassfiberstrie ble etter hvert et flytende skall som ingen ting syntes å bite på. Vi hadde fått farkoster med evig liv.

Det gikk slik det alltid går når vi mennesker setter oss opp mot loven om alle tings forgjengelighet. For eierne følger smerte og ulykke i kjølvannet til plastbåtene som  driver langs fjorder og elver som heslige vrak . En armada av vår tids flygende hollendere som nekter å gå inn i naturens kretsløp; og dermed påfører eierne sår som etter hvert blir rene sjelekvalen.

Nå ser det ut til at det fins håp. Kommunen vil rydde opp. Båtene skal stedes til hvile på et dertil egnet sted. Jeg ser fram til så skjer og benytter anledningen til å lyse fred over båtenes minne.