Siste sang på puben

- eller puben som nekter å dø.

Liernett legger ut bildegalleri fra arragementet senere i dag

I disse Ibsentider kan det være på sin plass å minne om dikterens ord: ”Evig eies kun det tapte”. For når det ser ut til at det ikke er noen vei tilbake for at kroken hektes på døra til Tranby pub for godt, strømmer folk av huse for å ta en siste skål på dette stedet som har vært så mye mer enn et lokalt vannhull for folk på Høgda.

Denne gangen var det Hennummusikken med dirigent Georgi Deltchev og lokalkjente Sigmund Brenna med sønnen Knut Ingolf, som skapte stemningen. Et helt janitsjarkorpskorps er litt i meste laget når det gjelder pubunderholdning. Men Tranby pub har visse interiørtrekk som får tanken inn på tyske Bierstuben, og der er messing, skarptrommer og klarinetter en del av miljøet. Da vi dessuten innimellom musikallåter og korpsklassikere fikk en god porsjon ompamusikk, ble det sving på seidlene og tilløp til allsang.
I Brennafamilien fins mange dyktige musikere. Denne gang var det Sigmund som gikk på scenen med akustisk gitar og et knippe Finn Kalvik låter. Sigmund er folkelig og varm, og med lun stemme og godt gitarspill fikk han straks kontakt med publikum. Dermed oppsto den nære og intime forbindelsen mellom artist og publikum som er en viktig ingrediens i den gode pub. Knut ingolf Brenna ga far god hjelp og viste at musikktradisjonene går videre.

Og om dette var siste kveld på puben? Tja, et farvel fra eller til spiller vel ikke så stor rolle. I hvert fall er avskjeder en god anledning til å ta seg et godt glass øl. Tranbysenteret skal bort, men i det som kommer i stedet bør det ryddes plass til et sted der Tranbyboerne kan gå for å hygge seg over noen annet enn en kopp kaffe.