Hard ved
Oppunder en fjellknast står ei fjellbjørk --
Oppunder en fjellknast står ei fjellbjørk. Jeg har vært der mange ganger. I ly bak solid stein, har den fått vokse seg sterk. Stutt men hard, og i dag står den seg godt mot alt det naturen måtte kaste mot den. Hard vinter og varm sommer.
Torva rundt bjørkekvasten er seig som hundekjøtt. Den har jeg høstet, men bjørka står. Vi har på et vis en pakt. Jeg bestemte meg for lenge siden for å fyre med andre trær, denne lot jeg bli igjen. Om jeg noen sinne trenger et anker i livet, har jeg i det minste ett sted som er uforanderlig. Noe jeg kan sammenlikne meg med. Årring på årring, høst og vår.
Svakhet er menneskelig. Det er som regel annerledes enn vi tror. Vi rettferdiggjør for oss selv, all den urett vi volder andre, slik at vi etter hvert kan se oss selv om ofre for omstendigheter, i stedet for å se det hele som en naturlig prosess, der vi streber etter en morgendag mer behagelig enn gårsdagen.
Bjørka har valgt å tilbringe livet på sørsida. Det er lunere der. Man merker det ikke så godt fra dag til dag, men året under ett blir livet lettere å bære. Mange mennesker jeg kjenner har også slått rot på sørsida. Det er fint. Når andre fekter mot elementene, kan man sette seg ut på terrassen, med et glass saft og VG. Årringene blir videre og veden mykere, men det er lenge siden krigen, så hu kers.
Selv tenker jeg at vi kanskje innretter oss litt for behagelig. Når vi unngår motgang blir vi lett litt slappe. Vi får plutselig så dårlig tid, og definerer vår egen streven som en kamp mot timeplanen med fritidssysler, og mot skrivebordsarbeid. Så blir de små ting mye større, og gleden over fyr på ovnen forsvinner i det vi stikker hodet inn i kjøleskapet og ikke klarer velge mellom skinke og salami.
Det er da det er fint å sette til fjells. Oppunder en fjellknast står ei fjellbjørk. Jeg har vært der mange ganger. I ly bak solid stein, har den fått vokse seg sterk. Stutt men hard, og i dag står den seg godt mot alt det naturen måtte kaste mot den. Hard vinter og varm sommer.