Eplegården - Søndre Storsand

Et møte med eplebonden, Tor Erling Gransæther

- Kanskje er det universitetsfagene mine i språk som har hatt størst betydning for meg i den jobben jeg har. Jeg er epledyrker og bonde på en gård der jeg dyrker flere enn 50 sorter epler på ikke så mange flere mål jord. Gården ligger imponerende til ved Drøbaksundet med Drøbak midt i mot på den andre siden.

- Jeg er egentlig ikke så god når det gjelder jobben jeg gjør ute på jordet. 750 kilo epler på målet er ikke så imponerende. Det er mange som er langt dyktigere enn meg, og som jeg må støtte meg til når jeg står fast. Men når eplene er høstet, gir jeg dem ikke fra meg til en grossist som sørger for at de får en plass blant all annen frukt i supermarkedenes fruktavdelinger.

Ikke et vondt ord om grossistene, vi er så absolutt avhengig av dem for å få spredd produktene til folk flest. Men jeg vil noe annet. Jeg kan langt på vei vise kundene treet der eplet de står med i hånden har hengt. Jeg må gjøre produktet interessant og attraktivt, og på den måten sørge for at kundene kommer igjen for å kjøpe de varene jeg har å tilby.

Jeg må skape et miljø, en identitet her på stedet som gjør at folk kommer igjen. Kall det gjerne et konsept, en totalopplevelse av produktet eple. Jeg kan vise hvordan eplet foredles til syltetøy, eddik og eplemost. Jeg trenger bare åpne ei dør i gårdsutsalget her i fjøset, og folk får se hvordan edle dråper eplemost fylles på klare flasker og påføres etiketter, tydelig hjemmegjort og med en kunstnerisk svung .

Studiene i språkfag lærte meg at formen på historien var viktig om jeg skulle få et budskap over. Og historien er at vi nordmenn har gått fra et samfunn der føda for de fleste av oss først og fremst var vomfyll, til et samfunn der vi setter krav til både smak og kvalitet på det vi putter i oss. Det lå sjelden noe eksklusivt i våre matvaner. Det har forandret seg. Eplene vi spiste var gjerne av dårlig kvalitet, dekket av skurv og et og annet markhull, og de måtte bearbeides av en foldkniv før de kunne fortæres. Nå er historien en del av aromaen og folk kjenner forskjell på skreddersøm versus konfeksjon blant eplene.

Det var tippoldefaren min som fra et liv på bøljan blå, nærmest seilte inn på gården i 1902. Kona var opptatt av bær og frukt og startet salgsproduksjon. Og ettersom dette var før vinmonopolets tid, var eplevin en bestanddel av assortimentet. Men bær og frukt var bare en del av gårdsdrifta, som for øvrig var tufta på både skog, korn og melkeproduksjon.

Produksjonen av bær og frukt har gått opp og ned fram til Tor Erling overtok, og ettersom det vel kan sies at han arbeider innenfor en nisje, er produktene konjunkturavhengige. - Arbeidet med å få fram merkevaren ”Eplegården” er noe jeg ikke kan greie alene, og både kona, Sissel Katrine, og de to guttene våre er med i det daglige arbeidet. Familien er en viktig del av merkevarebygginga, og den skaper dessuten en atmosfære av samhold og fellesskap. Det jeg gjør her må være basert på tillit, ikke noe juks i noen ledd. Kall det et gjerne et element av magi. Jeg tror måten vi driver på appellerer til noe dypt i oss. Noe opprinnelig fra før Eva forsynte seg av epletreet og gjorde oss for alltid rastløse og utilpasse.

Og framtida? - Jeg kunne hatt det bedre økonomisk om jeg fant meg en jobb borte fra eplene, og to elendige sesonger kan sparke beina under alt. I fjor var det krise. Og selvfølgelig er jeg avhengig av jevnt gode tider. Må folk spenne inn livreima, blir pris viktigere enn kvalitet. Likevel tror jeg kompetansen vi har bygd opp når det gjelder gårdsutsalg og småskalasalg av jordbruksprodukter vil tåle en trøkk.

Vi vil erfare at det er en driftsform som vil bety mye når vi i framtida får hard konkurranse av utenlandske bønder som hittil ikke har sluppet inn på det norske markedet med sine landbruksprodukter. Jeg tror det norske landbruket vil overleve. Først og fremst på grunn av kunnskapsnivået blant norske bønder, men også eksklusivitet og høy kvalitet på produktene vil bidra til å gjøre det levelig for den norske bonden også i tida som kommer. I tillegg til høy kompetanse i næringa har vi et klima som ikke driver fram produktene i hurtigtogsfart. En lang vekstsesong kjennes på smaken. Det har nordmenn fått øynene opp for.

I flere år har Thor Erling Gransæther vært en slags daglig leder av Eplefestivalen i Lier. Arrangementet på Lier videregående skole har slått rot og har hatt en forbausende lang blomstringssesong, og frukten ser ut til å henge moden og fin fra år til år uten at den ser ut til å være klar for høsting.

- At vi har valgt å kjøre det samme opplegget år etter år, er helt bevisst fra vår side. Folk kommer gjerne igjen hvis produktet som tilbys er godt. I tillegg til mange nye besøkende hvert år har vi en hard kjerne som kommer om og om igjen. Festivalen er også en møteplass for oss produsenter. Vi konkurrerer i grunnen ikke, men er mer opptatt av å bygge nettverk der vi kan styrke hverandres egenart og særpreg og hjelpe hverandre i å fremme interessen for norske epler blant folk.

Han deltar ikke med egne produkter på Eplefestivalen, men stiller med kompetanse og erfaring. Han gleder seg til den store epledugnaden som er et klart signal om at kommunevåpenet i Lier bærer sin blomst med rette.