Avholdt lærer slutter

Marit A. Myhre ønsker flere møteplasser i kommunen der flyktninger og liunger kan møtes

Fredag 28. september var det siste dag på Voksenopplæringa for Marit A. Myhre. Det var forresten samme dagen som alle ble oppfordret til å ikle oss noe rødt i solidaritet med det burmesiske folket. Marit var i mye rødt.  Hun vet hva et slikt signal betyr for dem det virkelig gjelder. Denne fredagen var det først og frems burmesere på Voksenopplæringa som var takknemlige for at læreren sluttet så helhjertet opp om deres sak.

Marit kom fra Sande videregående for seks år siden. Hun gikk til en blandet stilling på Voksenopplæringa der hun skulle drive med både undervisning og administrasjon. Nå drar hun til Drammen der hun skal være avdelingsleder på Introduksjonssenteret.

- Dette blir en ren  administrativ stiling, men jeg kommer til å savne undervisningen. Her i Lier har jeg jobbet mye med å få flyktningene inn i et meningsfylt heldagsprogram. Loven sier at flyktningene skal ha en arbeidsuke på skolen som i tid tilsvarer en vanlig norsk arbeidsuke, 35 timer . 

Du bli ikke særlig integrert ved bare å gå på norskkurs. Derfor har vi forskjellige tiltak som vi etter hvert håper vil gjøre hverdagen lettere for flyktningene.

 Hver enkelt har sin egen historie. Jeg har stort sett bare hatt positive opplevelser her, og det er vel derfor jeg ønsker fortsette innenfor det samme arbeidsfeltet i Drammen.

Lier tar i mot forholdsvis mange flyktninger, og de er blitt en del av gatebildet, i hvert fall i Lierbyen. Men de er langt fra integrert i liersamfunnet. Forskjellene er så store at det kanskje er helt umulig. Men vi må gjøre det beste ut av det. - Det er ikke slik at alle utenfra opplever Norge som paradis på jord, sier Marit. - Materiell velstand er ikke nøkkelen til det gode liv. Først og fremst mangler flyktningene det nettverket som en felles kulturbakgrunn gir. Vi kunne gjøre mer. De forskjellige etatene som i dag har med Voksenopplæringa å gjøre burde arbeide sammen for å få flyktningen mer ut i den norske hverdagen, få dem til å bruke språket som et redskap for å oppnå noe.

På voksenopplæringa er det et sted mellom 150 og 200 elever. Dessuten har vi 15-20 psykisk utviklingshemmede her. Ikke et vondt ord om den blandingen. Flyktningene viser en stor grad av omsorg og forståelse overfor sine norske medelever.

Men dette er ingen god møteplass. Vi føler ikke at vi er særlig privilegert her på Hegg. Vi for vår del har lagt merke til inngangspartiet. Det vitner ikke mye om høy status eller prioritert område. Marit har en kongstanke som går ut på at vi må bryte ned de fysiske hindrene som står i veien for integrasjon. Det må legges til rette for at barn og unge med flyktningebakgrunn i størst mulig grad får oppleve en hverdag tilnærmet lik den norske barn og ungdom har. Det kan være vanskelig å gå i klasse med sin egen mor og far. Vi har mottaksklasser på Tranby, men der går elevene bare til de er seksten. Deretter havner de gjerne på Voksenopplæringa.

En samtale om flyktninger ender ofte i generaliseringer, med bruk av ord og vendinger som gir inntrykk av at det dreier seg om en ensartet gruppe. Det er viktig at vi ser individet, eller rettere mennesket. Derfor er Marit forsiktig med å si verken det ene eller andre når det gjelder i hvor stor grad vi kan lykkes med å integrere de forskjellige flyktningene i det norske samfunnet. Dette er ingen arena for store ord. Men årene på Voksenopplæringa har lært henne litt om i hvilken retning arbeidet bør gå. Og det er en verdifull erfaring hun kommer til å ta med seg i den nye jobben.

Liernett ønsker lykke til!