Vil du også være en lytter? Prøv Kirkens SOS.

”Og det som tiltaler meg aller mest med Kirkens SOS-telefon, er at den bemannes av vanlige menn og kvinner som sitter der og gjør så godt de kan. Gratis, på sin egen fritid.” Ingvar Ambjørnsen om Kirkens SOS.

Heidi Langås, miljøskaper med og uten telefon Foto:Thv.L

Jeg sitter i noe som er midt mellom en koselig dagligstue og kontor. Midt på gulvet er det runde bordet dekket av en fargerik, vevd duk. På veggene henger vakre bilder, på gulvet står grønne planter og foran kaminen er telysene klare for tenning. Gjennom det store sprossevinduet i det staslige patrisierhuset på grensen mellom Drammen og Lier, har jeg utsikt over Ytre Lier og videre langt ut i Drammensfjorden. Landskapet er høstfarget, og lys fra hus og veier gir inntrykk lun varme. Jeg er på senteret for Kirkens SOS.

Der hadde jeg blitt hjertelig mottatt av Heidi Langås som nå er travelt opptatt med å påse at kaffen skal være akkurat passe. En liten sjekk i brosjyrehylla forteller meg at virkeligheten på langt nær er så harmonisk som jeg opplever denne novemberettermiddagen. Nei, synet bedrar. Der ute går nødsignalene til værs døgnet rundt. Livets hav har verken blitt mindre lunefullt eller grunnere. Veien til bunns er like rask og smertefull som den alltid har vært, og kanskje er det verre å gå over bord i dag da kravet til plettfri fasade er større enn noen gang. - Kall meg tilrettelegger, sier Heidi. Hun skyver asjetten med kringlebiter pent på plass ved siden av kaffekoppen. - Akkurat nå er vi i gang med å ansette ny daglig leder. Femti frivillige fra store deler av Buskerud er knyttet til Senteret. Alle arbeider i skift på to og to nærmest døgnet rundt. Til sammen er det 13 senter i Norge, to i Buskerud. Det skal være slik at den som ringer 815 alltid skal komme fram til ett av sentrene. Alt bygger på anonymitet. Den som melder seg til telefonvakt må delta på et innførningskurs, og det er seriøst. Det gjelder å kunne styre en samtale i riktig retning. Det er ikke snakk om å trikse eller mikse, men mer om få den som snakker til å finne sporet av en vei ut av uføret. - Det er menighetene som eier telefonen og derfor burde også disse være flinkere til å sende representanter til representantskapsmøtet, sier Heidi. På den måten kan interesserte få innsyn i virksomheten og også være med på beslutningsprosessene. Derfra sendes delegater til landsmøtet. Til tross for statstøtte er senteret avhengig av frivillig hjelp. - Husk at Kirkens SOS er en viktig del av det diakonale arbeidet.

Mens vi har pratet har to pensjonister kommet inn i stua. Av hensyn til kravet om anonymitet kan vi ikke røpe navn. De er begge tidligere lærere og frivillige som bare er innom for å slå av en prat. - De er en del av nettverket som vi håper skal strekke seg utover bare telefonsamtalene. Folk skal trives her og få lyst til å stikke innom utenom arbeidstida. Heidi ber meg legge vekt på det gode miljøet på senteret. Begge forteller at arbeidet gir dem mye. – Vi er engasjert i noe. Ja, vi hadde jo ikke gjort dette hvis det ikke hadde vært noe å hente for oss, en slags egoisme kanskje? Men vi er igjen blitt minnet at den sanne gleden vel egentlig er å kunne glede andre. - Husk, dette er en åpen linje, og litt av hvert kommer inn i løpet av ei vakt, fortsetter Heidi. - Mye handler om vold overgrep og mishandling. Kort sagt, vi snakker med folk som har hatt store tapsopplevelser. Vi driver første-linje- tjeneste når det gjelder selvmordsforebyggende arbeid, og det hender vi ber om å få ringe nødtelefonen 113. Vi står på kristen grunn, og vi viderefører noe av det beste og mest opprinnelige i kristendommen. Hos oss har ikke hjelpen en prislapp. Det er mange ensomme. Tenk på meg, be for meg, Ja, vi får flere forespørsler om akkurat det. Det noterer vi i ei avtalebok, slikt må følges opp, og vi tenner gjerne et lys. Det er så mange som trenger et gjenskinn av det lyset mange får så rent for mye av i vårt kjendisfikserte samfunn. Til senteret kommer det godt over 5000 samtaler i året. Og folk fra alle samfunnslag ringer. Høy sosial status er ingen garanti mot kriser. - Ikke glem ungdommen, sier Heidi. Vi har nettopp fått inn nye datamaskiner og bygger opp en egen e-mailtjeneste som vi regner med vil bli mest brukt av de yngste.

Som alle gode samtaler har også denne festete mange tanker til sinnet. Jeg henger meg på baklysene til en bil som etter dagskiftet haster oppover Lierdalen. Kanskje vår oppgave på jorda er å fordele lyset? - før det blir mørkt igjen, eller helt lyst – alt etter som. Den jobben kan du få være med på hvis du melder deg til tjeneste hos Kirkens SOS.