I Monsens fotspor eller omvendt.
Etter at NRK viste Lars Monsen overleve i Femundsmarka har det krydd av Monsenkloner i nasjonalparken. Sommerferievillmenn har formelig flommet inn i marka, og lokale turgåere sier at det på det verste har ligget oppunder 10 Monsenkloner i telt ved Røas utløp.
Det ser ut til å bli et meget godt multeår. Denne lot vi stå til nestemann
Jeg tok utfordringen og la ut i marka på en firedagers tur i Lars Monsens fotspor.
Rett skal være rett, jeg har vært her før, mange ganger. Slik sett var det egentlig Monsen som gikk i mine fotspor og ikke omvendt. Forskjellen er at jeg ikke overlevde like tøft som han. Jeg bare lusket rundt og koste meg med litt mindre fancy utstyr. Femundsmarka er egentlig ganske hyggelig og lettvint når alt kommer til alt.
Vi dro fra Langen Gjestegård, like nord for Femund. Den første etappen over Femundsneset er kjedelig men nødvendig. Så bar det oppover Mugga. Ei elv som blant de lokale (jeg pleide en gang å være lokal) går for å være ei ypperlig fiskeelv. Med jevne mellomrom kommer du over åpne buer, der du kan overnatte tørt og varmt. Ikke så tøft som Monsens telt, men enklere og mer komfortabelt. Disse buene er stort sett merket på nyere kart. Vi stoppet i Grunnhåen og fisket nok fisk til middag både en og 2 dager. Her er det bare gjedde og harr, men jeg vet hvor storaura bor.
Dagen etter dro vi mot Muggsjøen. Dette er ei perle av en sjø. Det er som å komme til et postkort. Bytt ut furu med palmer, og du kan overbevise hvemsomhelst om at det er Bahamas eller noe slikt. Været ble stadig verre og vi bestemte oss for å slå oss til i Muggsjølia. Vi kan naturligvis ikke vise kart her, da de er beskyttet av opphavsrett, men om du skal samme veien er det kartet ”Røa” du er ute etter.
Muggsjøen - et skikkelig postkort i solskinn - her i plaskregn og kald nordavind.
Dårlig vær betyr lite mygg. Mygg er det normalt nok av i Femundsmarka. Kanskje er navnet Mugga avledet av ordet –mygg-? Det er nå allikevel slik at man skal ha noe å klage på. Er det ikke været er det myggen eller omvendt. Sannheten er sikkert at jeg har noen kilo mer å dra på enn for 10 år siden, både i sekken og ellers.
Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. Det får ikke hjelpe om de lokale forståsegpåerne blir irriterte. Det beste fisket finner du nære den midtre Muggsjøen. Helt på grensa til Sverige finner du noen håer som huser grov fjellørret i brukbart antall.
Elva Røa et par mil sørover er også bra. Dessverre er det litt mer folksomt der, og du må dele elv med både turistforeninga og diverse Monsenvarianter. Røa har rykte på seg for å være ei ypperlig kanoelv. Det er bare tull. Med hånden på hjertet (Jeg skriver med en finger), kan jeg si at det er ei elendig kanoelv. Lokale helter har dog stor fornøyelse av turister som tross dette prøver.
I år er det multeår. Det formelig krydde av bær, selv langs stien. Noen uker før plukkinga egentlig begynner, spiste vi flere liter. Ypperlig tursnacks. Regnet høljet ned, og i stedet for turen over til Røa der vi kunne ta båten tilbake, valgte vi sørsida av Mugga. Målet var egentlig Gubbtjønnbua og enormt stor aure, men søkk våte stabbet vi inn i Langmyrbua til klestørkekveld i stedet. De lokale kaller forresten dette doktordag.
Morgenen etter bar det tilbake til bilen og en vel fortjent dusj. Tross vått vær overlevde vi som ingen ting, og hadde det egentlig bare hyggelig. Femundsmarka er svært enkel å ferdes i. Terrenget er mye lettere enn du er vant til fra Lier. Det er åpne buer med tørr ved med 5 kilometers mellomrom. Det er meget godt fiske, godt om bær, lite folk og mye mygg.
Ta med sovepose og fiskestang, pluss litt mat og myggmiddel og du skulle være berget. Det er madrasser i alle buer, og om du holder deg borte fra Røa er de stort sett ledige.
Etter noen dager i marka kan en tur med Femund 2, med rømmevafler og noe godt å drikke være en opplevelse. Det er også mulig å få nydelig mat på Langen gjestegård.
Om det skulle bli noen doktordager anbefales det å ta med litt lesestoff. Skal man være helt korrekt i så måte er nok Fønhus valget. Fønhus skriver om sin tur i Femundsmarka, og sitt møte med legenden Stor- Hans. Stor- Hans var svensk og rømte fra kone og barn for å bo som eremitt i Femundsmarka. Han var så sterk at han kunne bære opp en robåt (i tre naturligvis) alene på ryggen (Slå den Monsen). Han sies også å ha hatt skriftlig tillatelse fra Lensmannen til å brenne brennevin til medisinsk bruk. Mer om svensken finner du hos Fønhus.
En annen legende er den om Lorthølsstyggen. Lorthølsstyggen er halvt mann, halvt Moskus. Han er det ikke skrevet noe særlig om, men det er mulig du snapper opp noen historier i hyttebøkene. Kanskje du til og med møter han en mørk høstkveld. Hyttebøkene gir i tillegg til sagaen om Lorthølsstyggen en utmerket guide til fiskevann. Nordmenn har det med å fortelle om fisk de har fått.
God tur.