Marathonmannen/ skomaker bli ved din lest

En gang skulle jeg løpe marathon...

En gang bestemte jeg meg for å løpe marathon. Jeg hadde hatt en pauseprat med Nilsen på lærerværelset - han prakket på meg Klaus Hagrups Marathonmannen og et par joggesko. Dermed var jeg i gang.

Å løpe marathon er omtrent som å slutte å røyke. Du trenger tonnevis med viljestyrke og om du forteller alle at du skal gjøre det er det vanskeligere å sprekke. Jeg fortalte alle jeg kjenner hva jeg skulle gjøre - folk spør meg den dag i dag hvordan det går. Ettersom jeg har lagt opp, har de fleste problemer med å ta mine nåværende prosjekter alvorlig - jeg er blitt en slik en som gir meg fort og alltid begynner med noe nytt. Det er dog ikke dette som er poenget med denne teksten. Poenget er at jeg kanskje ikke er skapt for marathon. Kanskje er det skjebnesbestemt at det er helt andre ting jeg skal drive med - skomaker bli ved din lest.

Det dette egentlig handler om er korpsmusikk. Akkurat som Marathonelven, har korpsene sin akkileshæl - popmusikk. Mange tror jeg ikke liker korpsmusikk - det er ikke sant. Jeg synes korpsmusikk er pent. Jeg har ingen verdens ting mot gammel jegermarsj og Norge i rødt hvitt og blått. Selv den gangen jeg ufrivillig overvar et forsøk på verdensrekord i gammel jegermars i mitt daværende nabolag klaget jeg ikke. Er det noe korpsene kan, er det korpsmusikk. Er det noe de ikke kan er det popmusikk. Hver gang jeg antyder dette får jeg kjeft - spesielt fra korpsmusikerne selv. Mailboksen fylles opp av mailer fra klarinett nr. 2 og tredje althorns tirader som alltid konkluderer med at jeg som vet så lite om musikk burde ligge langt unna å kommentere hobbyen deres.

- Goddagen det er rørlegger Lindblom, var det de som skulle ha avlivet en pus?

Jeg har sluttet med å ljuge på meg marathonambisjoner. Lokale korps insisterer fortsatt på å ukritisert få radbrekke "tears in heaven". Det er ikke det eneste problemet i Lier. Lokale politikere påberoper seg fortsatt miljøambisjoner, til tross for at Lier er godt inne på SFT og direktoratet for naturforvaltnings verstingliste hva så angår. Alle som har giddet å kjøre noen kontrollsøk i kvasir, vet at "Grønne Lier" er like troverdig som Irans atomambisjoner. I Lier er det pengene som rår. Bauhaus fikk ødelegge Damtjern uten at noen hevet et øyenbryn, mens ventemottaket på Lierskogen ble forsøkt stoppet med argumentet om at miljøkonsekvensene var utålelige. Bauhaus måtte ikke gjøre noen konsekvensanalyse, vi snakker tross alt bare om 23000 kvaderat varehus og 200 arbeidsplasser - hundre negre på Lierskogen derimot... Regn selv. Dog handler dette om korps.

Korps kan ikke spille rock og pop - like lite som heavyrockband kan spille Sousamarsjer. Men de prøver, prøver og prøver. Problemet er at det er fundamentalt feil. Et norsk korps er demokratisk tuftet. Alle skal ha sin fullverdige rolle. Slik blir et musikkstykke som i utganspunktet var forenklet (eller redigert om du vil) ned til det minimale - arrangert i åtte stemmer og marsjtakt. Dynamikk dreier seg om å redusere antall nyanser så kontrastene blir sterkere.

- Bank bank - hvem er det? Polakkene.

Det er ingen tvil om hvor skylda skal legges. Det er ingen tvil om at det er Polakkenes feil, alt sammen. Siden toogsøtti har bondenæringa (godt norsk ogsåvidere) forklart oss at det er ulurt å dyrke grønnsaker og bær sørafor for så å kjøre dem til Norge med trailer. Godt mulig det. Å kjøre polakkene hit for å plukke drivhusbær på tundraen er derimot mye mye lurere enn å dyrke dem i sol og varme. Kanskje er det slik at norsk mat er den beste i verden - kanskje ikke. Personlig mener jeg frukt og grønt er bedre jo lenger sør jeg kommer, men i følge korpset vet jeg ikke hva jeg snakker om.

Ære være god gammel jegermarsj. Ære være brune og neongule Lier. Nå skal jeg en gang for alle kvitte meg med løpeskoa. God pus.