Sidrumpa blikkboksmusikk

Lier Janitsjar og Lierskoven dramatiske selskab inviterte fredag kveld til jubileumskonsert på Lierbyen skole. I anledning 100-årsjubileet for unionsoppløsningen og Lierdagene hadde de laget et show som presenterte norsk og svensk musikk side om side.

Jeg vet ikke hvordan ambisjonsnivået på dette arrangementet var, men resultatet var ikke imponerende. Det er klart at utøverne gjorde sitt beste, og at det var lyspunkter, men forestillingen som helhet var lite velskrevet og musikken var dårlig arrangert.

Hva er det med korpsmusikk? Dette er en sjanger som i liten grad er fornyet. Uniformer med skinnende knapper var sikkert midt i blinken for 100 år siden. Nå er det bare et varemerke på en type musikk tida på sett og vis løp ifra. Lier Janitsjar spiller en blanding av sanger som både er skrevet for korps og lånt fra andre sjangere. Det som er skrevet for denne typen besetning går fint, men når de prøver seg på pop og rock går det virkelig ille. Det er som om musikken er til for å fremheve korpset – ikke at det er korpset som skal formidle musikken. Jeg skal utdype hva jeg mener.

En overgang som i rock har 3 toner, har arrangert for korps så mange som mulig gjerne 7-8. Det er som om det er om å gjøre å få inn flest mulig stemmer og toner. Dette gjør musikken pompøs og oppblåst. Et annet problem er at det er dirigenten som styrer tempo. Pulsen som kjennetegner rock og pop blir dermed borte. Dette skyldes sikkert at korps normalt ikke har monitoring å snakke om. Det er ikke alt som fungerer i marsjtakt.

Om vi i tillegg legger til at det var en del feil og at klokkespillet var irriterende surt, blir helhetsinntrykket så der.

Glade og entusiastiske barn på skuespillersiden, redder en del av inntrykket, men selv om det var en del gode skuespillerprestasjoner redder det ikke et stykke som er dårlig i seg selv. Teksten er humoristisk, men i liten grad morsom. Det blir for enkelt.

Kulisser og scenesetting var fraværende (som vanlig) og lydproblemene før pause har vi også blitt vant til.

Når dette er skrevet var det nesten fullsatt sal, og folk klappet og lo. Det er derfor sannsynlig at konserten egentlig var bra og at jeg er sær. Ordføreren for eksempel var svært positiv i sin takketale, og stemplet dette som et arrangement som mer enn innfridde forventningene.