Jubileumskonsert med Sylling og Oddevall skolekorps

Store pengegaver til Sylling og Oddevall skolekorps på 70- årsdagen som ble feiret sist søndag i aulaen på Sylling skole

.
Jazzkomiteen hadde besluttet å gi overskuddet på 25 000 fra årets jazzkonsert i Sylling kirke til korpset, og Østre Sylling grunneierlag hadde valgt å gjøre det samme med 30 000 kroner laget hadde stående på bok. Fra Lier kommune vanket det 5000 kroner. Det er altså et sterkt ønske i bygda om at korpset skal overleve.

For noen år siden hadde slike summer blitt sett på som manna fra himmelen, et resultat av overnaturlige krefter i virksomhet. Nå får vi håpe at et tryggere økonomisk fundament kan føre til bedre rekruttering og større entusiasme rundt skolekorpset. Men i utgangspunkter er det ikke penger som er problemer for korpsene. Det er rett og slett mangel på interesse for korps blant de i unge i dag. Det fikk vi da også se og høre under konserten. Et skolekorps uten store mangler i instrumentbesetningen er snart en sjeldenhet.

Også Oddevall og Sylling har hull i rekkene og må følgelig velge repertoarer deretter. Det er et tankekors at ikke flere slutter opp om en bevegelse der barn og unge får god musikkopplæring til en ikke altfor høy pris. Argumentet om at 17. mai står og faller med hvorvidt det fins et skolekorps foran i toget, er slett ikke godt nok til å holde korpsene marsjerende. Kan det være at ungdommen er giddeløs og ikke tar utfordringer som gjør at de ikke trekker i uniform og går i gang med en møysommelig instrumentopplæring?

Musikkinteressen blant barn og unge er stor. Et besøk på bygdas musikkverksted sist lørdag kveld bekreftet det. Selv om mange voksne bedyrer høyt og hellig at det som framføres der i et mørkt rom på en nedtagga scene opplyst av blinkende lys, er udisiplinert støy.

Korpsbevegelsen har mye å hente fra ei glitrende fortid. Musikanter på rekke i taktfast marsj har vært en del av nasjonsbygginga, og var et av mange uttrykk for et organisert samhold som styrket nasjonal identitet. Derfor blir det mye mimring under en korpskonsert: Om dirigenten som syklet til øvelsen med noter og dirigentstav på bagasjen, og turen til nabokommunen da musikantene satt på lasteplanet og spilte mens regnet hølja ned.

Jubileumskonserten i Sylling var ikke noe unntak i så måte. Jubileumstalen var en lovprisning av korpsets virksomhet, glemt var alle de tapte slag, heldigvis. Her var det dugnadsinnsats og en samordnet innsats fra nåværende og tidligere korpsmedlemmer gjennom flere generasjoner som var i fokus. Og selvfølgelig var det masse musikk, framført av både gamle, unge, veteraner og juniorer – sammen og hver for seg. Kaffekokerne sto på, og kaker av høy klasse var på bordene i god tid før første avdeling på scenen var over. Og alt sammen ble presset inn på knappe fire timer.

Kanskje er det min manglende evne til å gå i takt som gjorde at jeg aldri ble korpsmedlem. Likevel gjorde jeg et forsøk. Men da ventetiden på å få instrument, som måtte tilbringes på øvelsene, var opptil et år, forsvant jeg. Dessuten var det slik at bekjente eller slektninger av korpsklanen gjerne ble prioritert. Det var en form for innavl som etter hvert påvirket det musikalske produktet til korpset. Men jeg har vært instrumentløs formann og fikk derigjennom kjenne kopsbeveglsen på godt og vondt.. To av døtrene mine fikk tiårsmedaljen, Datter nummer tre ble et viktig korrektiv til min forestilling om at barn av korpsinteresserte marsjerer i skolekorpset. Hun ville ikke være med.

Anmeldelser av korpskonserter er også en disiplin som må inneholde faste ingredienser for at folk skal skjønne hva de leser. Ordene: flinke, flott ungdom, kjempebra, kaker og kaffe, stå på, takk, takk og takk igjen. De fleste som kommer vet presis hva de får. Men ikke all verdens applaus ser ut til å få barn og unge til å slutte rekkene bak fanen.

Etter at Kulturskolen overtok all instruksjon har korpsbevegelsen blitt mer profesjonalisert. . Den enkelte musikants musikalske utvikling er blitt viktigere enn lojaliteten til korpset. De gamle sliterne, autodidaktene, sersjantene i skolekorpsene som ikke sjelden gjennomgikk en liten personlighetsforandring da de fikk på seg uniformen, har ikke lenger den autoritet og myndighet de en gang hadde. Barn og unge som i dag begynner å spille ønsker først og fremst å få mest mulig ut av profesjonelle og dyktige instruktører.

Siw Indregaard Sønsterbø har vært en flott dirigent for Sylling og Oddevall skolekorps. Hun har lest skriften på veggen og skjønt at hun alltid vil måtte tilpasse musikken til den besetningen hun har foran seg. Hun har satset på ensemblespill og hatt stor suksess med det. Hun har på en stillferdig og fin måt evnet å ta vare på musikanter som har vært seriøse og motiverte for å lære, og som med stor glede og takknemlighet tok med seg instrumentet og musikken videre da de leverte inn korpsuniformen.

Men hva med korpsene? Dette spesielle fenomenet som er blitt et identitetsmerke for Norge. Jeg har alltid sett på forbindelsen skole og korps som noe mer enn et tomt ord. Korps er kultur. Og det er kultur på lokalplanet. Korpsene må i større grad bli sett på som et kulturuttrykk ved skolene og være en naturlig del av det mangfoldet skolen representerer. Da risikerer vi i hvert fall ikke at barnet blir slått ut med badevannet, for å si det på en annen måte, når planene for skolens sosiale og kulturelle virksomhet lages.
Alt godt for korpset!

P.S.
Dette var korpsets dag, men til stede og på scenen var også Sylling sangkor, som for øvrig jubilerer til neste år- bare for å ha nevnt det. Koret sliter også med rekrutteringen, og vi er ikke flere enn at dirigenten vår, Anne Lise Solheim, denne gangen ba oss stille opp på ei rekke på scene. Av naturlige grunner skal jeg avholde meg fra å komme med noen vurdering av sangen. Men i følge Kulturkolerektor Ingvard Leivestd, låt det bra, svært bra til og med. . Så hvis du nå føler musikken bruse i deg og kjenner deg deg litt for gammel til å melde deg inn i korpset, minner vi om at i koret fins ingen aldersgrense. (se bildet)

les også: http://www.liernett.no/?artikkel=3438