På gjengrodde stier i bokhøsten og farvel til sommeren.

Bokhøsten er over oss. Det er tid for å rydde plass til avstandsopplevelser i en grå og halvmørk novembervirkelighet. Og det uten å gjøre større anstrengelser enn å bla fra side mens termostaten sørger for behagelig sommerklima i godstolen.

Foto:Thv.L

Jeg er gått dyktig lei ei av praktbøkene med filtrerte bilder og høystemt tekst. Jeg er lei av at andre skal tolke naturen for meg. Direkteopplevelsen uteblir. Japansk optikk har sørget for en mer glansa virkelighet enn den et par tilårskomne øyne kan gjenskape Ofte dreier det seg om den virkeligheten jeg kan oppleve ved selv å iføre meg riktig fottøy, legge veien forbi garasjen og trå ut i et terreng jeg bare glimtvis skimter gjennom bilvinduet. Denne høsten har jeg funnet fram til en gammel klassiker ”Fram over Polhavet” av Fridtjof Nansen. To bind med grønn skinnrygg og solid innbinding for øvrig. Begge innkjøpt på et antikvariat i Drammen. Før, i forrige århundret, var Nansen en del av lesebokpensumet og polarhelten hadde en sentral plass i Egners leseverk. Forsker, humanist, skribent, idrettsmann og kunstner, det hørte til allmennoppdragelsen å ha kjennskap til kanskje den største av alle nordmenn. I dag har helterollen skiftet. Det er livsnyteren som teller. Han, eller like gjerne hun, som uten å anstrenge seg særlig mye surfer gjennom livet på en bølge av stas og fjas. Historien når et slags høydepunkt da Nansen og Johansen forlater Fram på 84 grader n.br., 101grader ø.l. og prøver å ta seg fram til polpunktet utstyrt med ski, sleder og kajakker. De må vende på 86 grader 13,6` n. br. og legge kursen sørover, lange strekninger over opprørt hav i smidige kajakker. Vinteren 1885/86 tilbringer de i ei provisorisk steinhytte på Frans Josefs land. Teksten gjenspeiler Nansens mange talenter, og bøkene har litterære kvaliteter. De kan tjene som læreverk for alle som foretar en reise, og som gjennom skrift vil dele opplevelsen med andre. Men kopiere Nansen er ikke mulig – verken på den ene eller andre måten. .

I fjor høst bygde Bjørnar Opsal en tro kopi-modell av en kajakk brukt av inuittene på østkysten av Canada i århundrer. Den er opprinnelig brukt til å drive fangst på sjøens store pattedyr. Og den solide konstruksjonen gjør den særlig egnet under ekstreme værforhold.Foto:Thv.L

Kajakken ble testet på Holsfjorden to dager etter St.Hans. Vi la ut fra Svangstrand med nødvendig oppakning for et døgn hjemmefra. Luften var krydret med duften av alle slags sommerblomster, og fjorden lå speilblank nordover mot Bønnsneslandet. Foto:Thv.L

Ved Vefsrud gikk vi land, fant ved til et bål og rullet ut soveposene. Så stekte vi pølser, drakk øl og snakket om livet, om øverskauinger som holdt til på den andre siden av fjorden og inuittene over i Canada – om stedet vi var på og alle mulighetene i østlandsnaturen. Foto:Thv.L