De viktige voksne
Som barn var jeg stalljente i en stall på hjemstedet. Ukens petit er ved Siri Walen Simensen, reporter i Ukebladet Hjemmet.
Bonden drev med oppdrett av travhester, og lot meg og to andre jenter få komme og stelle avlsdyrene og avkommene deres. Ennå er det som om lukten av stall kommer seilende når jeg setter meg ned for å tenke på den tiden. Minnene er genuint gode.
Vi måket møkk, fôret og striglet. Vi hesjet høy på jordene om sommeren og jaget kyrne inn fra beitet. Foreldrene våre mente at vi egentlig burde ha fått betalt for jobben vi gjorde. De forstod virkelig ingen ting av de gledene vi fikk – helt gratis. Den dag i dag er mine barndomsvenninner og jeg mer sammensveiset enn de fleste fordi vi fikk et hav av deilige minner sammen. Vi lærte å håndtere dyr og fikk ta del i en verden vi ellers aldri ville hatt muligheten til å møte. Eieren av stallen brukte tid på oss. Han lærte oss å kjøre inn ungdyr og ta vare på hestene når de ble syke. Når morgenen ble formiddag, ble vi bedt inn på saft og brødskive. Ikke minst fikk vi ri. Han var vår store helt, selv om enkelte yndet å tro at han utnyttet oss. I DAG SER JEG AT HAN SANNSYNLIGVIS VAR EN AV DE VIKTIGSTE VOKSNE I MIN BARNDOM. Han tok seg tid til å forklare, prate og fortelle. Sammen med oss følte vi oss sett. At stalleieren og kona hans fikk en spesiell plass i mitt liv, skyldes ikke at jeg ikke ble sett hjemme, eller at min mor og far ikke brukte tid på meg. Jeg fikk nok av det meste, og sikkert mer enn nok også. Mitt poeng er at det finnes ting foreldre ikke kan gi barna sine – fordi de er foreldrene. Det trengs andre voksne, som er budbringer av gode verdier, fordi barna lytter til dem på en annen måte. Barna kan blåse av det når foreldrene gir et godt råd, men trykker det til brystet hvis det kommer fra en av de viktige. Det finnes mange viktige voksne i Lier. Det slår meg hver eneste gang datteren min er på riding på Lindstad Gård på Mehren, der Hanne Dahl gir henne de samme, gode opplevelsene som jeg en gang fikk. Og det slår meg at guttene på fotballaget til sønnen vår er utrolig heldige, som har fedre, som år etter år, bruker fritiden sin til å trene og spille fotball med dem, og endog reiser på turneringer med overnatting. Dessverre får ikke alle barn muligheten til å møte de viktige voksne, fordi det de ønsker å gjøre koster mer penger enn foreldrene har mulighet til å bruke på barnas fritidssysler. Å ri er en av de tingene som nødvendigvis aldri kan bli billig – fordi det koster å ha hester, ridebane, ridehus og drive en stor stall. Enkelte barn, som ikke er interessert i sport eller skolemusikk, har en stor drøm om å få lære å ri. De får det ikke – fordi foreldrene ikke har råd til å oppfylle den drømmen. Jeg synes at det er trist. Vi skulle ha gjort som i Sverige, der kommunen har egne rideskoler og sponser barns ridetimer. Der koster det under halvparten av det det gjør i Norge å lære å ri. Sannsynligvis er det offentlige kroner å spare på å gi i en slik sammenheng, fordi barn som har sunne hobbyer, sjelden kommer på skråplanet senere i livet. Å lære å mestre en sport, gir selvtillit og selvfølelse. Ikke minst gir det en følelse av samhørighet. Du blir en del av et verdifullt fellesskap. Alle barn, uansett hvor ressurssterke hjem de kommer fra, bør ha muligheten til å omgås andre, viktige voksne enn læreren og foreldrene. Voksne som er tydelige, omsorgsfulle og interessert i å være sammen med dem – som er gode rollemodeller, når inn på en annen måte enn mor og far. Når kommunikasjonen låser seg mellom foreldre og barn, kan de være nøkkelen, som får barna til å forstå hvorfor vi sier og reagerer som vi gjør. Vi har utrolig mange som gjør en fantastisk jobb med barna våre her i Lier, og jeg blir like imponert hver gang jeg ser at voksne engasjerer seg i barns velferd ved aktivt å gå inn som et forbilde. Målet må være at alle barn, uansett interesse, får en sjanse til å møte minst en av disse. Jeg tør å påstå at en av de viktige voksne kan utgjøre den store forskjellen i et lite menneskes liv.