New York, New York
I ukens petit reflekterer Knut A. Andersen over sitt første møte med New York, en by han kom til ved en tilfeldighet og som han har besøkt fra tid til annen i de etterfølgende innpå førti årene.
Jeg tilhører en generasjon som vokste opp mens alt fra Amerika var beundringsverdige og attraktive fremskritt. Amerika var ensbetydende med USA. Fremtiden kom fra Amerika med alt fra Coca Cola til påhengsmotorer hamburgere og musikken folk flest ikke kunne klare seg uten.
Nær sagt alle drømte om å komme en tur til Amerika, men for de fleste var det uoppnåelig. reisemål. Reisen kostet en liten formue og dollarkursen var høy.
Tidlig på 1970-tallet begynte det å endre seg. Dollarkursen sank og flyselskapene måtte redusere prisene for å fylle flyene over Atlanterhavet. SAS kjørte en annonsekampanje der en aldrende styreformann pekte på en ung medarbeider og sa: Send ham til Amerika.
Slik gikk det til at jeg i juni 1971 ble sendt til Amerika der jeg kikket beundrende opp på New Yorks skyskrapere og besøkte kontorer førti og femti etasjer over bakken.
Skyskraperne var blant de fysiske bevisene på suksess og velstand. Butikkvinduene på gateplanet hadde prislapper som pekte hinsides vanlige menneskers betalingsevne.
Det ble noen turer til New York de følgende årene. Med jet-lag i kroppen var jeg lys våken klokken to på natten og vandret gatelangs i tidlige morgentimer. Det var kanskje farlig, men det skjedde aldri noe dramatisk. Jeg så mennesker som kjente etter om det lå noen mynter igjen i telefonautomatene, og jeg så mennesker som rotet rundt i søplekasser for å finne noe som kanskje kunne omgjøres til litt penger. De mer velforsynte menneskene i byen lå og sov på den tiden av døgnet.
Jeg oppdaget et samfunn der de heldigste svømte rundt i ufattelig rikdom mens taperne, som ikke hadde håp om noen god dag, fylte seg med billig sprit og sov på fortauene.
Ved en tilfeldighet fikk jeg på 1980-tallet mulighet til å observere Frelsesarmeens forsøk på å redde folk som hadde hatt en trygg tilværelse, men som av de forskjelligste årsaker var blitt hjemløse og slet med rusproblemer. Prosjektet, som ble ledet av en frelsesoffiser som hadde gitt opp en trygg jobb i Finnair, gikk ut å finne tapere som hadde en utdannelse det kunne bygges videre på, trekke dem opp av undergrunnen, og bringe dem tilbake til samfunnet. Resultatene var magre. Jeg måtte innse at gode gjerninger gir ikke automatisk de ønskede resultater.
- New York er ikke Amerika, sa folk. - Landet er helt annerledes enn det du ser her, sa folk. De hadde rett. Jeg fant et annet Amerika, et land med mer kultur, større åpenhet og mer imøtekommenhet enn jeg var vant til fra Norge.
De amerikanske dollarsedlene er svært like uansett pålydende. På et postkontor overser jeg at jeg skyver inn altfor mye penger, men mannen bak luken skyver sedlene tilbake.
- Jeg hadde ikke merke noe om du hadde beholdt dem, sier jeg.
- Dette er et ærlig land, svarer han.
1900-tallet var Amerikas århundre. Senere ble det vanskeligere, men landet stopper ikke opp og går ikke under. På samme måte hadde ”The British Empire” sin glanstid på 1800-tallet og Spania og Portugal enda tidligere. En gang vil også Norges nordsjøolje være oppbrukt.
Man kan si mye kritisk om dagens Amerika, men tenk på landet slik det fortonet seg for italienske fattigfolk, utsultede irer og norske husmenn da det åpnet seg for innvandrere for mer enn hundre år siden. Mennesker hvis fedre, bestefedre og alle tidligere forfedre hadde slitt i ufrihet og fattigdom, fikk oppleve at drømmene ble oppfylt. Gjennom New York passerte mange av dem på vei mot frihet og egen jord.
Bildet i ingressen :
Park Avenue er blant New Yorks mest fornemme strøk. (Foto: Knut A. Andersen, 1987)
Bowery ble siste stopp for mange som falt utenfor samfunnet. (Foto Knut A. Andersen, 1971)