Det gjelder å ha tur --

Ukens petit er ved Gunnar Langsrud, Beito

Det er ingen spøk å "legge seg un der kniven", som det heter. Alle operasjoner medfører en viss risiko. Før en operasjon blir det derfor foretatt en såkalt preoperativ vurdering, som går ut på å avdekke eventuelle risikofaktorer som kan skape problemer under operasjonen. Formålet med undersøkelsen er å redusere risikoen for komplikasjoner under inngrepet. Allikevel dør minst 2000 årlig av sykehustabber her i landet, dette hørte jeg på nyhetene kort tid før jeg måtte opereres for prostata. Det er klart at en sånn nyhet gjør inntrykk på en gammal kar; må innrømme at jeg kvelden før operasjonen var like spent som franskmannen Philippe Petit sikkert var en august-dag i 1974, da han steg ut på linen for å gå frem og tilbake mellom World Trade Centers to tårn, 450 meter oppe i luften; Han undret nok på om han kom fra den opplevelsen med livet i behold.

Og siden det var en viss fare for at kveldsmaten kunne være det siste måltid i mitt liv, fylte jeg magen med mine livretter før jeg begynte å faste: En stor porsjon hønsefrikassé til forrett, og deretter to ganger foie-terrine med rødbet-crudité og flamberte epler og en porsjon dampet steinbitt med sauté av muslinger, spinat og skorsonerøtter, pluss en bolle lekre opptinte jordbær fra Lier til dessert. Og sov som en stein hele natten. Men på morgenkvisten våknet jeg av at magen var sprengfull av luft, eller flatulens som det heter på fagspråket - og fikk det fryktelig travelt; Gassen må ut, ellers kan det bli en sjokkerende opplevelse for kirurgen og de andre som skal være tilstede under operasjonen, var min første tanke.

Først gikk jeg noen turer i korridoren, men det hjalp ikke en fjert. Deretter løp jeg 10 ganger opp og ned trappene fra kjeller til loft, til sammen 50 etasjer. Men bare en liten rap slapp ut, enda jeg tro til så jeg flere ganger hadde maxpuls. Det nærmet seg deadline. Snåsamannen hadde jeg ikke hørt om på det tidspunkt, så jeg beinfløy mot rommet mitt for å ringe pastor Jan Hanvold i TV Visjon Norge. Men når nøden er størst, er hjelpen nærmest. Og hjelpen kom i form av en liten og vever kvinne som jeg var blitt kjent med kvelden før. Hun hilste god morgen og spurte om jeg var redd for operasjonen. Ja, jeg måtte innrømme at jeg hadde trøstespist og fått kolikk; at jeg snart skulle få likegladsprøyta og fryktet hva som kunne komme til å skje i operasjonsstua etterpå. Men kvinnen dro bare på smilebåndet og fortalte at hun hadde 15 hester på stallen og var vant til stall-lukt, så hvis mine magemuskler var sterke nok, skulle det ikke by på noe problem å få lufta ut av magen min.

Man får jo sterke magemuskler av å gå på ski, så jeg kunne heldigvis vise henne en mage som tåler en trøkk, – Å jøssesnavn for en sixpack, utbrøt bondekona, tydelig imponert over det hun så, og trakk meg med inn i naborommet og ba meg ligge flat på gulvet. Så tok hun opp en stor bok fra en ryggsekk hun hadde stående ved sengen, det var Cappelen Damms ” Året i bilder”, og la den på magen min og steg varsomt opp på boken. Ærede leser; du har sikkert allerede gjettet det; Ut kom lufta, endelig – i løpet av bare et par minutter var all overflødig luft klemt ut. – Dette var jo nesten som å høre motorsykkelen min når jeg gir full gass, sa min redningskvinne, som var eier av en Harley-Davidson.

Som før nevnt hadde kirurgen en heldig hånd med kniven han brukte på meg, så etter fem uker var jeg utrolig nok på skiene igjen. Og med hensyn til Philippe Petit, så gikk han i løpet av 45 minutter hele åtte ganger frem og tilbake på den 66 meter lange stålwiren mellom World Trade Centers tvillingtårn, uten å falle ned. Snakk om å ha tur! Det hender jo så mangt som kan gå under den etiketten. Mer enn vi skulle tro.