Ukens petit: Frykt og angst

Vel to måneder etter tragedien på Utøya, kommer minnene sigende frem fra en tur til London i februar 1992, på vei til Tottenham Hotspurs hjemmebane.

Det smalt midt i uka I London den samme uka. Sammen med familien tilbrakte jeg vinterferien det året i universitetsbyen Cambridge. I aviser og på Tv ble vi informert om bomber var utplassert på forskjellige I søppeldunker I byen.

Siden det var vår første tur til England var to dager satt av til besøk i hovedstaden. Den  hyggelige vertinnen i “Bed and Breakfast-huset” i det stille villastrøket sentralt i Cambridge, var bekymret da vi fortalte at vi skulle ta en tur ned til London. Men både midt i uka og på den engelske fotballørdagen, tok vi toget sørover.

Midt i uka skjedde det ikke noe dramatisk under vårt besøk, men London var merket  av trusselen fra IRA. Ingen søppeldunker var å se – Vi hadde på følelsen av at ekstra mange “bobbyer” var ute I gatene. Politiet fremhevet Londons innbyggere og turistene som uvurdelig hjelpsomme i kampen mot terroren -

På lørdag var vi atter på vei inn til storbyen. Sammen med mine to sønner skulle vi endelig få oppleve norske Erik Thorstvedt, “The viking” from Norway, voktet buret til Tottenham Hotspurs på White Hart Lane i Nord-London. Med innkjøpte billetter I lommeboka hadde vi forlengst sjekket ut riktig stoppested på undergrunnsbanen.

Så endelig var vi på plass på vei nordover, egentlig rolige med tanke på IRA s trussel tidligere uka. Men like før vi gjorde oss klare for å avstigning, kom det en melding over høytaleren at det var registrert en mistenkelig gjenstand på stasjonen nær stadion. Vi ble litt tørr i munnen, da vi måtte bli med videre til neste stoppested.

Ute i det fri var det bare å følge folkestrømmen mot stadion. Da vi var noen hundre meter fra arenaen, hadde folkemengden vokst til et titusenall, minst. Langs folkemengden patruljerte ridende politi. Det nærmet seg kampstart, så kom beskjeden om at det var ringt inn en bombetrussel. Ingen publikummere kunne slippes inn før tribunene var gjennomsøkt med blant andre politihunder.

Og folkemengden som da etterhvert hadde økt til nærmest det tredobbelte, kanskje nærmere 30 000 tilskuere, ikke så merkelig fordi det dreide seg om en kvartfinale I den tradisjonsrike Ligacupen mot Nottingham Forest. - Det ble en utsatt kampstart, men stemningen var upåklagelig i gaten opp mot stadion. Det ble sunget sanger mot IRA. Med en nærmest improvisert tekst der budskapet var at “vi lar oss ikke styre av IRA” .

Så en time forsinket kom kampen i gang. Selv om vi fikk oppleve Thorstvedt popularitet, er det ikke kampforløp og scoringer og enkeltspillere vi husker best. Nei, det er samholdet som nådde sitt klimaks like før kampstart. Den sterke felleskapsfølelsen rettet mot terroren og mot dem som stod bak den.

Jeg vil heller aldri glemme angsten, som jeg etter beste evne forsøke å skjule overfor mine to tenåringssønner, ombord i undergrunnsvognen på vei mot Nord-London.

Denne angsten er bagatellmessig I forhold til ungdommene var utsatt på Uttøya  22. juli. Men samholdet og forakten for terrortrussel som maktmiddel har kanskjed en parallell til det som som har skjedd siden 22. juli.