- Robotene kommer

Ukens petit er ved Svend Asbjørn Sylling

Det var ikke uvanlig at vi på barneskolen fikk i oppgave å skrive en kort tekst om hvordan vi trodde verden ville være om x antall år. År 2000 var et gjennomgangstema. Og det var heller ikke uvanlig at disse tekstene tok for seg svevende biler, som helst gikk bare på luft og vann som drivstoff.
Og alle hadde vi vår egen personlige robot som ventet på oss hjemme.

Jeg har ennå ikke sett noen svevende biler her i distriktet. Og hva drivstoffet angår, så kan vel det kort og greit oppsummeres i økte bensin- og dieselpriser og heftige debatter i media.

Men robotene har kommet for å bli. Ikke slik jeg så de for meg i mine tidlige fremtidsvisjoner, med støvsugeren i den ene hånda og et brett med boller og saft i den andre.

Robotene kommer meg i møte overalt hvor jeg går for tida, blant annet i form av automater i alle former og farger. I bilen har jeg en robot gjemt inne i dashboardet et sted. Jeg bare kaller den for GPS, og den forteller meg med sin monotone robotstemme hvor jeg skal kjøre. Og kjører jeg først feil, så kan du stole på at jeg får høre det.

I lomma har jeg mobiltelefonen, en såkalt lommerobot. Jeg trenger bare å si klart og tydelig navnet på den jeg ønsker å ringe til, og så fikser roboten resten for meg. Og på øret har jeg en trådløs handsfree med blinkende neonlys. For å være helt korrekt bør vel neonlyset i øret kalles for LED, fremtidens lyskilde. Utseendemessig er det altså ikke lenger den helt store forskjellen på meg og Robocop.

Og når jeg kommer til en bomstasjon vet jeg at den tilsatte roboten enten debiterer min AutoPASS-brikke eller kjenner igjen registreringsnummeret på bilen min med røntgensynet sitt. Har jeg ikke AutoPASS, så kommer giroen i posten helt av seg selv. Har jeg hørt...

Når jeg skal betale denne giroen kan jeg gå til den fysiske banken, som holder åpent litt før lunsj og litt etter lunsj når det ikke er fellesferie. For å betale 20 kroner for passering av en bomstasjon trenger jeg bare en snau hundrings ekstra til å dekke gebyret.

Da er det jammen godt jeg har nettbank, min egen lille finansrobot som befinner seg et eller annet sted på nettet. Eller mest sannsynlig i et serverrom i Nydalen.
Nettbanken min er rimelig og grei. Jeg trenger bare mitt 11-sifrede personnummer, en personlig PIN-kode, en elektronisk kodebrikke, et kodekort, et personlig passord samt mitt 11-sifrede kontoummer, så er jeg klar for å betale alt det kredittgrensa makter. Også trenger jeg det ørten-sifrede KID-nummeret med 7 nuller på rad selvfølgelig.

Så har altså robotene kommet hit likevel, snikende uten at jeg har merket det.
Og nettbankene har jo også blitt tilgjengelig via mobiltelefon. Det eneste jeg savner nå er å kunne rope ut i løse lufta hvem jeg ønsker å betale og for hva. Jeg har jo tross alt en blinkende Robocop med stemmegjenkjenning i høyre øre.