Fjolls til fjells

- Hva i all verden er den greia med å dra til fjells midt på våren? Det spørsmålet stiller vår gjesteskribent Elisabeth Thomte Edvardsen.

Vi har tross alt klagd oss gjennom vinteren – fått adrenalinkick av udugelig brøytemannskaper og jævla strøbiler. Ja, selv om bygda mi ikke akkurat er bestekompis med han dærre GPS’en, formoder jeg at menn i gule refleksklær - ansatt i min kommune – vet at det er glatt utenfor hos meg!

Men altså - som om ikke denne hvite årstiden har preget oss alle med diverse forbannelser og ønsker om sol og varmere breddegrader - ja, så nærmer vi oss påske da dere! Og vi uten hytte og hotellommebøker overpriser oss lykkelige for lavland, lave sko og sykkel- og båtpuss. Alt det vi drømte om etter at julestemning rant av oss og primulaen overtok blomsterforretningene, drysser vakkert som sukker på jordbærene fra Lier.

Men de andre – de med hytter – idiotene som trekker i høyden når kyllingene og lamungene driver oss inn i en ny årstid. Makan! I tillegg bruker de en hel dag på bare å pakke bilen – og det etter å ha brukt en hel uke på innkjøp av alt det de tror de ikke får tak i der oppe på fjellet sitt. Men det er jo ikke sant, for jeg har jo vært på et fjell jeg også da – et sånt med supermarked og SPA og minibank og ski ut og inn og over og under.

Og ski skal med – to par til hver – ikke rart skiboksene har en formidabel markedsandel her i dette vinterlandet. Og skal du få med de over 15 og under 25 år må de ha med snøbrett og pad og pod og sikkert kjæresten også. Tenk så heldig jeg er som bare kan sitte i min egen solvegg – uten å pakke – uten å handle inn mat og appelsiner jeg aldri kommer til å spise – jeg kan nyte en kvikk lunch på verandaen og hente en iskald Aass rett fra kjøleskapet - uten truger – og jeg kan til og med vandre en tur uten klister. Jeg har søren meg mye å være skikkelig glad for.

Tro hvordan de har det de som trosser vårværet i egen stue? De som sitter der oppe ved peisen sin, de som har kommet rødkinnet og begynnende gylne i ansiktshuden inn fra våt snø og hvite vidder. De som har stått i bakken hele dagen og møtt venner, kost seg med et glass på en terrasse i 1000 meters høyde. De fjollsene som ikke forstår seg på VÅREN!

Men kanskje – bare kanskje altså – har de ikke det så aller verst stakkars, kanskje de storkoser seg og nyter den oppskrytte tilværelsen sin. Kanskje de synes litt synd på oss som ble igjen i lavlandet – enten av egen fri vilje – eller mangel på hytte eller hotellpenger.

Jeg nyter den nest siste kvikke lunchbiten min og filosoferer videre bak solfaktor 30 både på kropp og i ansikt – det er søren meg godt å ha det bra som man har det tenker jeg – jeg kan jo få misunne de andre, de fjollsene på fjellet som opplever det de opplever – så kan de misunne meg litt som slapp alt stresset med å pakke både opp og ned og opp og ned igjen. Jeg kjenner alt den sosiale ballansen rettferdiggjøres.

Med den siste biten av sjokolade og kjeks på tungen ønsker jeg dere alle en glad vår og festlig påske med håp om at du har det bra akkurat der du er – og husk at påskeharen trives uansett vær, her eller der!