Sommerens utstilling på Bygdetunet

"Med bil og buss i Lier". En reise i eget hode før jeg sykler dit.

Det må være toget, en traktor utkledd som damplokomotiv i rute med glade unger ikke langt fra der jeg befinner meg, som penser tankene inn på årets utstilling på Bygdetunet. Og selv om jeg er lang hjemmefra, er det ikke et snev av hjemlengsel som får meg til å minnes hjembygdas bakker.

For akkurat nå har jeg det som plommen i egget. På kafé på sjøpromenaden i Eastbourne, med sol fra klar himmel, kaffe ispedd brunt sukker i kruset og en svalende bris fra Kanalen.

Temaet for årets utstilling er etter hva jeg har lest på internett, ”Med bil og buss i Lier”. Atså ingenting om tog, men lokomotivene Lier og Hole på Lierbanen tøffer alltid i bakgrunnen når det er snakk om å forflytte seg uten muskelkraft i Lier.

Antakelig vil det meste på årets utstilling være hentet fra museet Arne Christoffer Karlsen bygde opp i Sylling, og som på en enestående måte viste liungenes sterke tilknytning til kommunikasjonsnæringa. Vi beklager at han så seg nødt til å pakke ned alt, og dermed gjøre slutt på et museum med oppsiktsvekkende kvaliteter. Nå er jeg ikke tvil om at Historielaget med Åsmund Lyhus i spissen har gjort alt for at en del av gjenstandene fra museet skal komme til sin rett på Nedre Overen.

I flere år har det vært utstillinger på Bygdetunet med utgangspunkt i vår nære fortid. Utstillingene har vært viktige. De får oss til å huske og kanskje gi oss tanker om hva vi bør gjøre med kulturarven som nå bokstavelig talt faller oss i fanget fra foreldre og besteforeldre.

Nå har tilstrømningen til utstillingene ikke vært overveldende, og forhåndsannonseringen har ikke greid å skape den store interessen og nysgjerrigheten blant folk flest. Heller ikke har utstillingene vært gjenstand for en skikklig evaluering der gjenbruk og muligheter for videre utvikling blir diskutert. Jeg har flere ganger pekt på disse forholdene både her på Liernett og andre steder, og ment at Kulturkontoret har et spesielt ansvar når det gjelder å legge føringer for det kulturelle arbeidet i kommunen, sikre fundamentet lagt av politikerne og la det løpende arbeidet være byggesteiner som kan resultere i et mer helhetlig kulturuttrykk.

Det faller lett å snakke om kultur når du sitter omgitt av elegante hoteller i edvardiansk og victoriansk stil - seil i kanalen, blå himmel og hvite klipper i det fjerne. Jeg tenker på Per Grimsrud, en av premissleverandørene til den kulturen vi har feste i. I kofferten har jeg en av bøkene hans, men har ikke fått tid til å lese ei side.

Hadde han vært her, ville han ha stukket nesa si borti det meste, snakket med gamlingene som har kommet ned fra London, tatt en trall på band-standen – og i det hele tatt vært en hemningsløs kulturformidler. Jeg vil at profilerte sambygdinger jeg har hørt om gjennom et halvt, langt liv skal være noe mer enn kulisser på rekvisittlager til bruk en gang i blant - for så til slutt å forsvinne i det blå. Kanskje blir det den endelige skjebnen til museet Arne Christoffer bygde opp?

Hvorfor ikke begynne med med Grimsrud? Gi han en permanent plass på Bygdetunet. Så vidt jeg vet, blir det ikke engang tatt et offisielt bilde av kommunens kulturprisvinnere. De trenger ingen Hall of Fame, men de fortjener i hvert fall plass på en vegg der liunger kan lese om hvem og hvorfor.

Nå bærer det hjem. Siste kveld med gjengen, som vel etter hvert har blitt lei av engelsk mat. Det må bli pizza. Og om det ikke akkurat blir Grandiosa, vil en lokal variant være det nærmeste vi kommer.

See what I mean?

Utstillingen på Bygdetunet er åpen hver søndag i sommer. Gjestgiveriet byr på kaffe m.m. Håper på brunt sukker . Det vil sette en ekstra spiss på Liers beste kaffe. Vi møtes på Bygdetunet.