Tour de Røros

Thorvald Lerberg: - De sa vi ikke ville gjøre det, men så gjorde vi det likevel.

Starten gikk ved nedkjøringen til Svangstrand 18. juli kl 9.00. Beregnet tid 3 dager, med dagsetapper på ca. 15 mil. De første milene gikk langs Tyrifjorden. Ved Norderhov kirke svingte vi til høyre mot Jevnaker der vi hadde stopp med inntak av nøtter og drikke ved den lokale Rema’n.

So far so good. Vi hadde unnagjort de første seks milene og kunne slå fast at utstyret virket. En slark i nest laveste gir når kjedet lå på midterst krankhjul, ville ikke være til merkbart hinder. Alt i alt hadde jeg 27 gir å ta av på min Trek X 40 hybrid, en sykkel nærmest spesialdesignet for litt tilårskomne landeveisryttere. Rune hadde en mer terrenggående modell, men med en hjuldimensjon som gjorde at den rullet lett på asfalten. Dessuten merket jeg snart at hans ungdommelige spenstighet og kraftige beinmuskler mer enn kompenserte for min noe mer racerpregede sykkel. Vi holdt oss klokelig unna hovedveiene, fant alternativer, nærmest bilfrie, med fast dekke og perfekt sykkelstandard for øvrig.

Fra sykkelsetet får du naturopplevelser som neppe kommer til deg gjennom et bilvindu, hvis du da ikke befinner deg i en cabriolet og holder en fart av ca. 23 kilometer i timen. Det var forresten gjennomsnittsfarten vi holdt.

Sykkelcomputeren er en kilde til både nyttig informasjon og underholdning når du tråkker to-tre timer i strekk. Temperaturen måles kontinuerlig, gjennomsnittsfarten også. Ved å følge tripptellerens stadige tallkombinasjoner kan du dessuten assosiere dem med historiske årstall, og på den måten få tanken vekk fra det å holde beina i kontinuerlig bevegelse i seige motbakker på opptil fem kilometer.
Vi registrerer at Norge er et vakkert land selv når regnbygene legger et slør over åsryggene rundt. Den norske landsbygda formelig oser av velstand, velholdte gårder, flotte jorder og vakre hager, store traktorer og nye biler i dobbeltgarasjene. Du finner knapt noe lignende andre steder, og du ser det best fra sykkelsetet.

Ferja fra Horn tar oss over Randsfjorden. Vi sykler gjennom Søndre Land og kommer til Gjøvik utpå ettermiddagen. Der tar vi inn på et sentrumshotell. Et varmt bad, et par øl, en tur på byen der vi overraskes av fine bygårder i jugendstil, arkitektoniske perler som ikke registreres fra hovedveien langt fra kronglete bygater. Vi sjekker også avgangen til Skibladner, og da vi ikke finner noen akseptabel sykkelvei til Hamar dagen etter, bestemmer vi oss for å ta den sagnomsuste hjuldamperen over Mjøsa. Hotellfrokost med nøtter og kulturmelk til dessert er basisen for en ny dag on the road. Den siste mila på strekningen Hamar går lang hovedvei,nifst. En trailer sender Rune ut i landskapet til høyre for den hvite stripa der sykkelens terrengegenskaper kommer godt til rette. Altså: hold deg til småveier.

I utlandet har vi etter hvert fått ry som en sykkelnasjon. Likevel er det lite som viser at vi har noen kultur for tohjulingen. Helhetstenkningen er nærmest fraværende når det gjelder sykkelens plass i trafikkbildet. Sykkelveier, litt her og litt der hvor det er ukomplisert å utvide, og ved veikryss er det gjerne rett ut i biltrafikken. Det blir noe kosmetisk over det hele, et alibi for politikere som kan si: ”Vi har da gjort noe”.

Vi fortsetter langs østsida av Glomma til Rena. Småstedene i Norge har blitt en del av globaliseringa, det ene ligner det andre, med kjøpesentre, miljøgater, utekaféer og kulturhus, og de store hotellkjedenes flagg vaier i sentrum. Vi spiser på torget, nøtter og Farris innkjøpt på Coop.

Lukten av landevei, den kjenner du best når du sykler. Våt asfalt, i ferd med å tørke i ettermiddagssola, nyslåtte enger, modnende korn og furumoer med røsslyng, gule og fiolette blomster i veikanten, blå, blå blåklokker lutende over asfaltkanten og den lune lukta av bær fra store hager.
Vi er ”gentlemannsryttere”. Vi ligger ikke på hjul, vi vil ikke jukse, ikke utnytte hverandre. Derfor tråkker Rune gjerne 200 meter foran. De gangene jeg tar han igjen og vi et øyeblikk ligger side ved side, slår vi av en prat, før han igjen akslerer, og jeg faller tilbake til min faste posisisjon.
Storgårdene langs Glomma vitner om fordums storhet, med små arkitektoniske detaljer som sier sitt om kontakten med verden utenfor den gang tømmerhandelen blomstret. Men det meste er småbruk, mange fraflytta, enkle hus, bygd i 20 – 30 åra av nøysomme bureisere, som med en jordlapp tildelt av kommunen, fikk beskjed om å greie seg selv.
Vi låser syklene utenfor Koppangtunet, får oss et rom og gafler i oss en saftig hamburger på en italiensk/ meksikansk restaurant.
Dagen etter er vi tidlig på`n. Medvind og sol langs Storsjøen gir høy gjennomsnitsfart . Jeg merker meg at computeren viser stødige 35 kilometer i timen. Vi skal inn i Femundsmarka, opp til 800 meter før vi flater ut, men først 20% stigning over flere kilometer.
For første gang må jeg opp på nest letteste gir. Jeg mister øyekontakten med Rune. Han bruker stort sett bare de to tyngste. Stikk i strid med sykkelekspertene som sier: Start med et lett gir, få fart på beina. Det gjør jeg. Men det er kanskje aldersavhengig, som så mye annet når det gjelder spenst og styrke. Snart er vi nesten på høyfjellet omgitt av topper, reinlav, småbjørk og melankolske Femundsfuruer.

Oppakningen er viktig når du sykler, minst mulig vekt, og vi har med oss minimalt i en sekk som veier mindre en to kilo. Mat fins underveis, og som sagt, vi overnattet luksuriøst. Et stykke før Tufsingsdalen ser vi topper som også er kjente landmerker med ståsted på Røros. Vi er snart framme og kan forberede siste bilde ved porten til Bergstadens ziir.
Røros er vel verdt et besøk enten du ankommer slik eller slik. Men for oss var sykkelturen slutt, og derfor må vi avstå fra videre beskrivelser av byens fortreffeligheter. Det kunne lett føre oss bort fra oppgaveteksten: ”Tour de Røros”.