Mens vi venter på å dø

Ukens petit er skrevet av Thorvald Lerberg.

UTGANG 1

Antakelig var det i fjor, kanskje to år siden. Jeg husker ikke så godt lenger. Jeg er blitt gammel, er like oppunder den alderen da folk flest pensjoner seg. Men, altså, jeg husker brosjyren i postkassa. Tilbud om leilighet, en bolig tilpasset alderen, pensjonsalderen, siste del av livsløpet.

Nå som huset var nedbetalt, var det bare å selge, et litt slitent husbankhus påsatt en del arkitektoniske fadeser nødvendiggjort av en voksende ungeflokk. Ungene var ute av reiret, de var neppe interessert, plenen måtte klippes, snøen måkes og dessuten får røttene dårlig feste i et boligfelt.  Med litt flaks ville vi få finansiert to tredjedeler av leiligheten ved å selge boligen med omliggende herligheter. Resten ville et solid medlemskap i Statens pensjonskasse garantere for.  

Plassen ble mindre enn halvparten av hva vi var vant med. Men i leilighetshuset var det fellesrom der gjester kunne mottas, dessuten trimrom med ukentlig aktivitetsleder. Utearealene ble holdt i orden av et gartnerfirma og inne var vaktmesteren behjelpelig både med rør og det elektriske. Alt var nøkkelferdig. Kjøl og frys på kjøkkenet - og nødvendige uttak i veggene ville sørge for kontakt med de mest fjerntliggende steder på kloden. Når du var i Syden, ville vaktselskapet passe på at verdiene ikke forsvant fra skuffer og skap. Kiwi lå like ved, og om du en dag ville spare beina og ta bilen til sentrum, var det bare å ta heisen ned i parkeringshuset i kjelleren.

 UTGANG 2

Jeg husker en begravelse, kista stod på bukker i stua. Folk gikk rundt og tok et siste farvel. Jeg også, men hodet rakk ikke over kanten. Likevel snufset jeg sammen med de andre. Ved portstolpene lå det granbar. Avdøde hadde kommet hjem er par måneder tidligere. Jeg hadde vært med på sykehuset da de hentet han. Det var ikke mer å gjøre, han ville dø snart. Han stod ved vinduet med kjeppen i handa. På senga lå unikakofferten .

- Jeg skal hemmat. Det skal bli godt, smilte han. Han hadde vært klar fra klokka fem om morgenen. Dressen hang og slang rundt den avmagra kroppen, og vi måtte nærmest tre han inn i forsetet på bilen. Han dro rett ut i kammerset ved siden av kjøkkenet. Av med klærne og opp i senga. Dvs. han beholdt ulltrøya og den gulhvite underbuksa som var dratt opp til under armene. Klokka ble hengt på spikeren, og klokkestrengen med håndtak i enden ble festet til kroken i taket. På nattbordet  stod et vannglass ved siden av en sammenrullet kamferatumtube. I et etui lå hverdagsbrillene.

Jeg satt på en pinnestol ved døra, folk kom og gikk, det knirket i trappa og slo i gangdøra. Praten gikk livlig. De store, brune arbeidsnevene hadde han foldet på brystet. Til alle som gikk strakte han ut høyrehanda.  Ved senga sto emaljebøtta med lokk. Det ble for langt å gå ned i gården. Fra en malingsboks kastet han med ei treskje diesel og sagflis inn på glørne når varmen i jøtulovnen truet mede å dø ut. Gjennom et lite vindu kunne han se ut på det frosne jordet og den islagte elva som slynget seg ut mot fjorden. Så en formiddag var det over. Jeg husker ikke om noen hadde snakket til meg. I dette spillet hadde jeg ingen rolle. Men jeg fikk sitte der. Jeg var publikum som opplevde siste kapittel i den store fortellingen. Siden har jeg ikke funnet noen bedre slutt. 

I brosjyren fra eiendomsmegleren sto det ikke noe om de siste meterne til mål. Men med tilsyn et par ganger i uka, alarmknapp med direktekontakt til vaktselskapet og inter-comforbindelse med resepsjonen, ville du neppe bli glemt og overlatt helt til deg selv om du skulle finne på å dø.