Røtter

Ukens petit er skrevet av Jan Terje Nilsen

Jan Terje Nilsen
Født 22/8-48.
Opprinnelig fra Østfold, hvor han også har bodd store deler av sitt liv. Jobbet i undervisningssektoren i Finnmark, Troms, Østfold og Buskerud. Jobbet som prosjektleder innen den norske maratonklubb, journalist og skribent. Hatt flere lederverv i basketball og friidrett (langløping).Bor for tiden i Sylling hvor han jobber på Sylling skole.

Min gamle demente mor husker ikke hva hun spiste til frokost, mens bilder fra barndom og oppvekst kan stå krystallklart i hodet hennes. Sånn er det sikkert med de fleste av oss. Røttene våre drar vi med oss hvor vi enn bor i verden. Dette er et slikt bilde fra min barndom i Sarpsborg på 50- og 60-tallet, og jeg husker det som om det var i dag.

Halve byen jobbet på fabrikken. Gikk den til grunne, tok den byen med seg i dragsuget. Han så sjelden sin far om morgenen. Han syklet av sted kl. seks til fabrikken. I den brune veska som dinglet fra sykkelstyret lå blikkboksen med brødskiver med grått mellomleggspapir og flaska med skrukork. Kaffen rakk nesten å bli kald før frokost. Han var sterk i bena og tråkket målbevisst med klyper nederst på buksebenet, krumbøyd og energisk. Den samme rytmen dag ut og dag inn. Livet hans var et nett av monotone gjentagelser. Slik skulle det være. Han var en trofast proletar. Fabrikkens puls var hans puls.

Presis klokken halv seks på ettermiddagen satte han sykkelen fra seg på gårdsplassen og gikk med tunge skritt inn til den ventende middagen. Middagen hadde alltid ventet på ham. Den massive kroppen med de svære nevene førte føden med målrettet regelmessighet inn i den halvåpne munnen. Etterpå lå han på sofaen med dagsavisen over ansiktet og sov sin fortjente proletarsøvn. Sidene blafret lett i den vislende luftstrømmen fra det åpne gapet.

Det hadde vært en eksplosjon på fabrikken. Tre personer hadde omkommet. Den ene hadde man båret ut som en levende fakkel. Han var ved bevissthet hele tiden og visste han kom til å dø. Kroppen var som et forkullet trestykke, men hjernen hadde fungert. Han hadde bedt dem bære ham forsiktig. Herregud for en tanke! Fem minutter senere var han død …en overingeniør som hadde gått med jakke og slips, slik som funksjonærer gjorde på fabrikkene på den tiden. Død, brent opp av etsende væsker. Det hele hadde skjedd i frokostpausen, mens arbeiderne satt og spiste av sine blikkbokser og drakk av flaskene med skrukork.

Han hadde opplevd eksplosjonen fra klasserommet i tredje etasje. Den var så kraftig at vindusrutene hadde truet med å gi etter, og vibrasjonene var som under et jordskjelv, enda det skjedde flere kilometer borte. Han visste med en gang at noe uhyggelig hadde skjedd. Han stirret på læreren som så opp fra sitt revir der framme. Blekkhuset hadde veltet, og den mørke væsken hadde bredd seg ut over kateteret. Det voldsomme drønnet ble etterfulgt av dørgende stillhet. Bare lyden av blekkdråpene som dryppet ned på det slitte tregulvet kunne høres. Han fanget begjærlig øyeblikket og visste han kom til å huske det så lenge han levde. Deretter sirenene. Mange sirener som kom og gikk, akkurat som om de ble tatt av vinden. Ulike sirener som lå lagvis og vibrerte i lufta rundt den lille byen. Han presset ansiktet mot vinduet og så den svarte røyken som veltet opp over kirkespiret på den lille høyden. Klokken var nøyaktig ti minutter over ti. Skoleklokken ringte støtvist og iltert og rev ham brått tilbake fra det han trodde hadde vært en drøm.