Petiten er hverdagens utvidede aforisme

En millimeter av bevisstheten på papir, eller som her, på skjerm. Det er ikke rart jeg mislykkes ettersom jeg bruker tommestokkens fulle lengde hver gang jeg setter meg ved tastaturet

Jeg kaster sjelden noe, derfor flyter kjelleren over av gamle aviser, tidskrifter og papirer av alle slag. Når jeg ikke har annet å gjøre, drar jeg dit inn og gjenoppfrisker gamle minner ved å flytte på gjenstander i hyllene, bla omkring i tidsskrifter eller papirer uten dato.

Her en kveld fant jeg noen andelsbrev i Lierposten kjøpt av meg for mer enn ti år siden. De blomsterkdekorerte A4 arkene med pålydende 150 kroner ville i dag være verdt en liten formue hvis indekskurven for Oslo børs hadde ligget til grunn for en eventuell verdistigning.

Det var ikke ønske om raske penger som en gang fikk meg til å sette kapital i et lokalt foretakende. Men ren beundring over at noen ildsjeler utfra idealisme og pågangsmot hadde satset alt på å få i gang en lokalavis i Lier. Nå skulle Drammenavisene få konkurranse, og det skulle bli slutt på skuffelsen over den stemoderlige behandlingen Lierbygda ble til del av aviser som var mest interessert i livet på Bragernes torg.

Nå hadde vi Lierposten med eplet som en del av logoen. Ikke var det vanskelig å få inn stoff heller. Og ikke sjelden ga jeg pressedekning til arrangementer der jeg selv satt som arrangør. Stoffet ble levert i en kjeller på Martinshaugen der Ragnar Bjerknes hadde innredet redaksjonslokaler. Her var alt nødvendig utstyr til avisproduksjon, lyskasse, PC og telefon. Det hendte redaktør Arne Ask stakk innom, men han la seg sjelden opp i det redaksjonelle. I avisen var det plass til det meste, bare det var der før deadline.

 For meg var det som å som å gjenoppleve viktige sider fra egen barndom fra en tid gang jeg nesten hver dag var innom lokalene til Ringerikes Blad. Der jobbet tanta til moren min i mer enn 50 år som typograf. Hun holdt gjerne på en stund etter regulær arbeidstid, og det var da jeg fikk komme inn i avislokalet etter en liten knert på vinduet. Jenny, som hun het, var kledd i brun silkekjole med svart skinnforkle, runde briller og håret stramt knyttet i en topp i nakken. Pressa sto i et stort innelukke av glass, delvis nedfelt i gulvet midt i lokalet. Lufta var fylt av blylukt, trykksverte og papir. Noen ganger arbeidet også en setter på overtid, og jeg gjenkaller lett rislingen av bokstavene som falt på plass i maskinen og ble til blysatslinjer.

Engang fikk jeg en slik med navnet mitt. Den ga meg et forsprang på klassekameratene når vi skulle skrive navn på skolebøkene. Men det var ikke lov. Det ga ingen håndskrifttrening, og både satslinje og stempelpute fikk ikke engang være med i ranselen. Jenny satte avisen for hånd, opp ned og speilvendt. Når jobben var mer enn godt gjort, dro vi til stedets melkebar og spiste grøt eller lapskaus. Jenny avsluttet med kaffe og ”Fremtiden på hodet”, noe som vakte forundrede blikk fra de få som ikke var stamkunder- og dermed heller ikke vant til Jennys lesevaner. Akkurat denne historien faller litt utenfor rammen av det jeg hadde tenkt å skrive om her, men i et pressehistorisk perspektiv, har den interesse.

Skrivinga tok meg mer og mer av tida mi. Uka ble ikke helt den samme uten at jeg hadde vært oppom kjelleren hos Ragnar med et eller annet.
Etter hvert flyttet Bjerknes sitt en-manns- avishus til Meierigården. I resepsjonen satt Magnhild. Foran storskjerm med snasrveisikonene til alle slags tekniske løsninger for avissetting, Ragnar. Ved en mindre skjerm, redaktør Ask. Jeg kjøpte nytt fotoapparat og kunne nå dyrke en gammel hobby i embetas medfør så å si.

Mye av fritida gikk til skriving. I helgene var det arrangementer som skulle dekkes, ellers i uka skrev jeg kommentarartikler eller laget portrettintervjuer. Tirsdag dro jeg gjerne rett fra jobb og ned i redaksjonen og arbeidet til Syllingbussen dro fra Lierbyen kvart på tolv. Det jeg da ikke hadde blitt ferdig med, måtte avsluttes hjemme og leveres før 8 dagen etter. Jeg fikk betalt pr millimeter. Alt ble målt opp med linjal, og det ble etter hvert atskillige meter stoff som havnet ute blant liungene.

Avisen hadde god opplagsøkning på slutten av 90-tallet, inntjeningen var også bra, og et år var Lierposten opplagsvinneren blant lokalavisene i Norge. Det var moro.
Men alt tar slutt, eller utviklingen går framover. I 2001 hadde jeg skrevet mitt siste ord i Lierposten. To år etter foreslo jeg for Rune Elven at vi skulle starte Liernett. Han tok meg på ordet, satte opp et nødvendig reisverk og viste klare redaktørtakter Kort etter hadde vi nettavis-gründeren, Svend Asbjørn Sylling on –line og dermed både redaktør og daglig leder.

Så hvorfor skriver jeg dette på en med lørdagsmorgen med dagens nyheter gående live i et hjørne av skjermen og Morgenkonserten fra høyttalerne?
Fordi jeg startet med å la tankene vandre på jakt etter noe å skrive om, og de tråkker da gjerne i minnespor som ikke er gjengrodd av støv og skitt og derfor lett hentes ned. Jeg synes jeg hadde en historie å fortelle til noen av de 6 – 7 hundre unike brukerne som daglig er innom Liernett, noen flere ganger daglig. Gjentakelser registreres ikke.
Vi har observante sidekommentarer som bidrar og utfyller. Og ettersom overskriften ikke lover mer enn en flik av vår lokale pressehistorie, ber vi om lesernes hjelp til å komplettere den.

Og utviklingen framover?

 En framtidsforsker mener den siste papiravisen vil være på gata, gratis eller for salg i 2040, i april forresten.
Men siden vi er på vei inn vår viktigste kristne høytid, da lignelsen for mange er en aktuell litterær sjanger og skia er i bruk mer enn vanlig, ligner vi her nettavisen med plastskia.

De eldste av oss husker debatten om tre eller plast i løypene på begynnelsen av 70 tallet. Er du i tvil om utfallet, bør du ta en titt på hva dine skimedløpere har festet til støvlene denne påsken. Drar du den litt lenger, vil du også finne ut om noen går med ei av hvert slag.
See!
God nett – og skipåske.