Papiravisene blør

Blodrøde tall nesten over hele linja.

På lokalplanet har det vært nedgang. Dt. har i 2008 hatt et formidabelt opplagsras. Noe bedre i Lierposten, men også der viser pila nedover. Som liten lokalavis er det mer oppsiktsvekkende ettersom det nettopp er den type aviser som ser ut til å ha ridd stormen best av. Det er snart ti år siden Lierposten var opplagsvinner blant likesinnede.

Dt. er i godt selskap med andre regionalaviser som også har gjort det dårlig. Aviskongen og turbokapitalisten David Montgomery ser ut til å ville selge seg ut, i den grad han i er i stand til å få noe som helst for noe som ikke så mange er interessert i å gi særlig mye for. Men om han lykkes, kommer han samtidig til å vise sitt sanne ved å støvsuge slunkne pengekasser i avisredaksjonene før han flagger ut og sier takk for seg. Resultatet kan da bli at Edda Media må kutte mer enn de ca 50 millionene de nå i første omgang ser ut til å måtte kaste over bord for å få skuta flott.

Ja, hvordan vil det gå?
Papiravisene var dårlige til å forutsi finanskrisen. Selv om mange aviser har levd fett på dødsannonser, er det vel ikke å vente at de nå på redaksjonell plass annonserer egen begravelse. Men sykdommen som herjer i avishusene, er absolutt livstruende. Den selvmedisineringen som nå foregår ved at redaktørene med påklistra smil forteller at stadig flere leser avisene deres, virker hul. Opplagsøkningen er kommet på nettet, og der er det lite å tjene. At idealismen er borte i norsk presse, fortalte Ibsen oss i ”En folkefiende” fra 1882. Det var pengene som styrte pennen til redaktører flest, da som nå. Og det kan bli verre hvis vi skal ta signalene fra utlandet på alvor.

Jeg gidder ikke lenger betale for nyheter. Jeg gidder ikke lenger lese aviser der annonsørenes klamme hånd merkes til og med på redaksjonell plass i avisen. Jeg gidder ikke lenger lese aviser som stjeler min oppmerksomhet ved å fortelle om skiskytteres fottøy og fotballspilleres matvaner. Jeg gidder ikke lenger bruke tid på avisstoff som jeg kan finne på kommunens hjemmeside, riktignok godt skjult, men likevel. Jeg gidder ikke lese om arrangementer jeg ikke helt vet om er delfinansiert av samme firma som lønner anmelderen.

Nå om dagen bruker jeg avisene til å pakke inn vedkubber som så legges i ovnen. Det begynte jeg med etter at jeg i en avis, som for lengst er forsvunnet i pipa, leste at det mest miljøvennlige var å brenne papir i egen ovn. Litt etter leste jeg, også det i avisen, at det var omtrent like mange motstandere som tilhengere av en slik ide. Dermed hadde avisen nok en gang fått meg til å bruke mye tid av et begrenset liv til å tenke på noe som kunne være både og, begge deler eller alt eller ingenting.

Før i tida rev vi lokalavisen i papirstrimler, ca 15 cm brede – revet langsetter fibrene i cellulosen, vel og merke. På lørdagsettermiddagene satt vi solveggen på hytta og la dem i en kasse. Den ble så plassert i et lite hus i skyggen av tre graner der det bak døra med krok på innsida, luktet grønnsåpe og einer. Den gang var det aldri tvil om at papiravisen kom til nytte.