Ikke så gøy på landet

I et kvart århundre har Lars Sørums samlinger hvilt i fred på en innleid låve. Hva bør gjøres?

SYNSPUNKT: Over tid har Lier kommune betalt anslagsvis rundt en million kroner for oppbevaring av de rundt 2000 gjenstandene som Lars Sørum donerte til Lier kommune med håp om at liunger flest skulle få innblikk i det som lenge var Liers viktigste næringsvei, nemlig landbruket.

At samlingen deretter har fått en stemoderlig behandling, er en nøktern beskrivelse. Bare unntaksvis har publikum fått adgang, og da fordi frivillige har stilt opp som omvisere – uten betaling.

Det er gått mer enn et kvart århundre siden Lars Sørum gikk bort og samlingen ble kommunens ansvar. I løpet av de årene er det blitt færre som har noe forhold til de mange gjenstandene. Vask og støvtørring er foretatt, men visstnok ingen registrering av gjenstandene, deres historie og hva de ble brukt til.

Den gule låven med Lars Sørums samlinger har grei beliggenhet, men er det fortsatt behov for samlingen?

Nok er nok
Det langsiktige målet er å få samlingen til Lier Bygdetun, sier kommunen. Og langsiktig er det, for på bygdetunet er det ingen egnet bygning, og noen slik står heller ikke på programmet. Og skulle den likevel komme, vil den nok først og fremst bli brukt til å få vist frem landbruksgjenstandene Lier Historielag har samlet inn. De er mellomlagret rundt i bygda, men er visstnok registrert og klar til et bedre liv på bygdetunet.

Saken er nemlig at det i Lier finnes minst to omfattende samlinger av gamle landbruksgjenstander. Spørsmålet er om det er bruk for det, og det spørsmålet blir ikke mindre relevant når en får vite at begge samlingene inneholder et betydelig antall tilnærmet like gjenstander. Hvor mange harver, spader, melkespann og møkkagreip må egentlig til for at dagens og morgendagens liunger skal få et innblikk i gamle dagers landbruk?

Hvis det verken er penger eller hus til komplette samlinger, burde Lier kanskje nøye seg med å ta vare på landbruksredskaper som er unike for Lier. Det som har vært i bruk de fleste steder i landet, kan man se på en rekke museer og bygdetun landet rundt.

Legger vi så til at nær sagt ethvert av de mange bygdemuseene rundt i landet også har sin egen samling av landbruksgjenstander, er det nærliggende å konkludere med at behovet stort sett kan dekkes innenfor sykkelavstand.

Som det nå er, ligger Lars Sørums samlinger på sotteseng. Det er ikke tegn til tiltak som kan endre situasjonen. Dermed fortsetter utgiftene å stige mens samlingens verdi fortsetter å synke. Kanskje den snart bør avhendes eller i det minste samordnes med det som ellers er samlet og lagret fra Liers landbrukshistorie.