En kvinnelig guddom

På Kvinnedagen, 8. mars, kan det kanskje passe å minne om at i de gamle kulturlandene var månedyrkelse vanlig ---

Oftest forestilte man seg månen som en kvinnelig guddom, hos grekerne og romerne som en kjørende og eller ridende ung kvinnelig jeger.

I Hellas ble Selene den gudinne som oftest personifiserte månen, hos romerne ble det Diana og Luna. Men også andre gudinner ble identifisert med månen.

I Babylonia-Assysia finner vi måneguden Sin. Hos omtrent alle folkeslag finnes det månedyrkelse i en eller annen form.

Månens regelmessige gang over himmelen, dens mystiske bleke glans, dens minsking og vekst, og de virkninger man tidligere og til dels fremdeles tilskriver den, måtte uvilkårlig plassere den i det overnaturliges sfære.

Det er meget utbredt å oppfatte månen som oppholdssted for de døde. Det er en tro vi finner både hos grekere, romere, egyptere, og indere. På Sydhavsøyene og i Romania finnes en forestilling om at de døde barna holder til på månen og spiser av den. Derfor minsker den.

Inuittene på Labrador menet paradiset lå på månen. En del indianerstammer trodde at månen var det lykkelige, moskitofrie oppholdsstedet for visse avdøde.

Kilde: Professor, dr philos. Harris Birkeland,  Gyldendals Store Konversasjonsleksikon, annen utgave

PS. Bildet ble tatt på en snørik marskveld, den 8. mars 2009, i Lier ---