På øverste vagle

Småbruket Skogli lå alene et stykke vei opp i skoglia der boligfeltet Fagerliåsen er nå, forteller Truls Hallingstad i ukens petit

Nærmeste nabo var Vest-Oppland Infanteriregiments ubebodde bataljonmagasin. På dette bruket i skogen drev Gunnar Teigen en landskjent virksomhet.

   Teigens kyllinger var en krysning mellom den urgamle norske rasen jærhøns og innførte hvite italienere. Blandingen ga hardføre høner som var gode verpere. De var hvite som sine italienske aner, svært sjelden gulgrå med tverrstriper som sin norske slekt. Fra hele Norge kom det bestillinger på kyllinger av denne blandingsrasen, hønekyllinger.

   Hva med hanene? Etter naturens orden kom det også hanekyllinger. Som nyklekte var de like søte, kvikke og morsomme som sine søstre. Men i produksjonen var de feilvare, uten forutsetninger for å kunne bli verpehøns. Så tidlig som mulig, helst straks etter klekking, måtte de sorteres ut og bli borte. En tid kom en ung kinesisk dame innom hønsefarmen i Fagerlia. Hun kunne skille de små nøstene etter kjønn allerede som daggamle.

   Dette var på den tiden da oppdrett av kyllinger til mat begynte å ta av, men Teigens var av en lett verperase, ikke egnet for grillen. Kjøttkyllinger skal bli tunge på kort tid. Likevel, en kylling er, tross alt, en kylling, og da jeg kom i posisjon til å få overta et parti slike frasorterte, daggamle haner for en krone stykket, investerte jeg kroner 25 i et oppdrettsprosjekt, kjøpte kyllingnetting og lekter, og snekret et enkelt beitebur. Etter en tid i pappeske på kjøkkenbenken flyttet de ut i buret og ble et hyggelig innslag i tunet utover sommeren, mens de vokste og utviklet seg til små, spradende haner.

   Men mot høsten, da deres skjebne var, i tur og orden, å havne i gryta, ble det åpenbart at det

på hodet til fire av de femogtyve ikke som forventet vokste fram hanekam. De var oversett av kineserinnens skarpe blikk i en hektisk sorteringsprosess. De kunne altså bli verpere og gi oss godt med egg. Dersom vi hadde hus å ha dem i mot vinteren.

   Naboen Hans hadde høner og hønehus. Hva om våre fire kunne få bo sammen med hønene der vinteren over? Hans var over 80 og drev ikke gården lenger, bortsett fra hønene. Flere av det slaget fristet nok ikke, men han hadde ingen hane lenger, og da han ble forespeilet å få den flotteste av de gjenlevende hannfuglene inn i avtalen, gikk den glatt i orden

   De fem lette, hvite ble sluppet inn i bingen til de gamle hønene av tunge, tradisjonelle raser. Det hvite innslag var fraværende. De sistnevnte innførte umiddelbart apartheid, og samlet seg til krigsråd mellom brenneslene i hønegårdens nedre hjørne, under ledelse av sjefshøna, et baktungt eksemplar, trolig av rasen tverrstripet plymouth rock. De nye klumpet seg sammen nær grinda der de ble sluppet inn.

   Ut på kvelden i mørkningen inspiserte jeg hønegården. Der var det ingen, men inne i hønehuset hadde de alle vaglet seg. På øverste vagle satt hanen med blodig bryst, alene, men lys våken og med kvikke øyne. De unge hvite satt like under, og nedover på vaglene hadde alle de grå og fargede funnet sine nye plasser i tilværelsen, med hodet under vingen. Det hadde vært kamp. Ny orden var satt.

   Mot våren fikk vi egg fra våre feilsorterte høns av Hans