Ovner i Historielaget

- Ovner er kultur. Gamle jernovner bør komme til heder og verdighet igjen. Det sa, Petter Øijord, rådgiver for ovnsamlingen ved Norsk jernverkssmuseum på Historielagets medlemsmøte sist torsdag

At gamle jernovner er kultur, har jeg visst helt siden jeg som liten lå i senga og tittet gjennom sprinklene på et svart monster fra Drammen jernstøberi. På toppen hadde den en flott krans, rundt midten et brodert magebelte av jern og dørene fine mønster, den øverste en knott av hvit porselen.
Lyset fra dørsprekken fikk ovnen til å virke kolossal. Seinere på kvelden fikk den et par kjefter koks og døra til stua ble lukket.
Jeg så ikke ovnen igjen før den sakte begynte å gløde, og for meg var den en effektiv bekreftelse på at det heite helvete som jeg skulle havne i hvis jeg ikke passa meg,  virkelig fantes.

I påsken merket jeg meg at et av de mest attraktive forretningslokalene i Kjerkgata på  Røros, som for øvrig er UNESCO-listet, var overtatt av en ovnsrestauratør, og i vinduene stod det flotte, skinnende jernovner. Og innehaveren kunne stolt fortelle at de fullt brukbare utstilte klenodiene, var norsk kultur på linje med hjemmebrent og fest på lokalet.

Dette var sikkert Petter Øijord, kveldens lysbildekåsør på Historielaget enig i. I foredraget kom han inn på de eldste ildsteder helt fra før skorsteinen ble vanlig. Dessuten viste han bilder av en del fantastiske kakkelovner og fortalte hvilken finurlig innretning en slik ovn er.

Men det meste dreide seg om de norsk jernovnene som ble produser og solgt til deler av Europa der det av klimamessige årsaker var nødvendig å varme opp kalde slott.  Mange av ovnene var rene kunstverk. Dyktige treskjærere fikk arbeid med å forme platene. Og motivene ble hentet fra den virkeligheten storfolk på den tida kunne forventes å ha litt kjennskap til, Bibelen, konge og adel.

En kuriositet er det at hasjplanter kunne være motiv på norske ovner. Produksjon av hamp var nødvendig for tauverk. Et biprodukt var da cannabis som altså ble brukt i krittpipene. Viktige historisk begivenheter kunne også gjenspeiles i ovnsplatene. Dessuten viste ovnens utforming ofte tidas gjeldende stilretning. Treplatene ble presset ned i sand, og flytende jern ble helt i avtrykket som oppsto.

I vårt distrikt var det mange jernverk, og etter hvert ble verkene nøye med å reklamere for seg selv ved plassere egen logo på produktene. I dansketiden var den norske løven sentralt plassert på ovnen, gjerne samme med monogrammet til regjerende konge. Ovner var i visse perioder kanskje vår største eksportartikkel, og nordmennene hadde stor kompetanse i ovnsproduksjon.

Øijord som er miljøbevisst, var noe kritisk til de moderne ovnene med alle mulig etterbrenningsmuligheter og mente gamle ovner var vel så gode. Bare de ble fyrt på rett måte. Men hvor er de gamle ovnene, rundovnene og etasjeovnene? Da panelovnene kom og parafinbrennerne med tilhørende parafinfat i gården, forsvant de gamle, stolte ovnene fra leiegårdene i byene og fra våningshusene på bygda. Parafin og strøm var reint og billig. Ovnen som jeg beskrev innledningsvis, mener jeg vi gutta i gata solgte til skrahandleren i strøket sammen med andre ovner i bakgården, ,til  en stykkpris av fra tre til fem kroner.

 På gårdsdyngene rundt omkring ligger sikkert gamle ovnsplater eller hele ovner. Så hvorfor ikke arrangere en tur i Historielagets regi: ”Fra dynge til dynge i Lierdalen.” Og ber vi pent får vi kanskje med oss Petter Øijord til å kvalitetssikre det vi måtte finne.

Berit Furøy, nyvalgt leder av Historielaget, første kvinne forresten, og Petter Øijord

Rolf Bjerke, Tranby hadde med seg bilder av gamle ovnsplater

Kaffekos, fast innslag på medlemsmøter